Vet ikke hvor mye lenger jeg holder ut…

Dag 7 «undercover» er (for lengst) overstått og jeg kan med trygghet si at jeg nok en gang har fått bekreftet alle grunnene til hvorfor man ikke lenger ønsket en vanlig jobb. Til og med grunner man hadde glemt/fortrengt…

Jeg er IKKE sikker på om jeg orker å holde ut til fredag 28. februar.

I nesten hele dag på jobb har tanken vokst i meg, som den gjorde så voldsomt de siste dagene jeg hadde på en viss Kiwi-butikk i 2007, som var starten på eventyret mitt i online-business-verdenen…

Det kan GODT hende jeg slutter på dagen!

(Selv om jeg helst vil unngå akkurat det!)

Det er helt UFYSELIG å jobbe der jeg er nå. Det er godt mulig at jeg har vært ekstremt uheldig med akkurat de jeg er nødt til å forholde meg mest til, men dette her finner jeg meg faen ikke i.

«Lydighetskurset» går til helvete.

I dag var det like før jeg eksploderte i trynet på Thai-tyrannen!

Å bli kjeftet og «sjefet» rundt som jeg blir av den helvetes Thailand-klubben jeg har havnet i – samt en overstresset produksjonssjef som stresser og hoier og heier og kjefter alle rundt…

Hvis du har NULL verdighet og selvrespekt, elsker å bli behandlet som dritt og kanskje selv er småpsycho nok til å finne glede i å piske andre rundt – da er dette jobben for deg.

Jeg lyser gjerne ut min stilling – dersom noen VIRKELIG skulle være interessert. 😆

Det får da finnes grenser for hva en gjør for penger…

Mitt eneste håp med tanke på å klare å fortsette nå, er hvis jeg havner i en gruppe med ANDRE FOLK neste uke. Blir det samme gjengen igjen, blir det trolig bare én uke på meg i februar.

I’m out.

Det er mange motstridende tanker for og imot både det ene og det andre her. Det er mildt sagt litt av et tankesirkus jeg har rotet meg opp i.

Den tanken som har vokst klarest frem i løpet av kvelden, er den om at hvis jeg er villig til å lide så voldsomt i over 8 timer hver dag (+2 timer i reisevei tilsammen), så …Vel, la meg omformulere den: Jeg ER ikke villig til det. Ikke på lang sikt. Egentlig ikke en dag eller ett sekund lenger enn jeg må.

Det jeg ville frem til var at hvis jeg bruker de samme 8 timene med fokusert effort og innsats i businessen min i stedet, så kan jeg få ekstremt gode resultater der.

Jeg trenger jo for faen ikke en «vanlig» jobb hvis jeg bare jobber litt konsentrert og fokusert med businessen min hver dag.

Grunnen til at jeg har havnet i dette uføret, er at jeg har hatt «for mye» tid til businessen, der langt ifra all tiden faktisk har gått til businessen, men i hodet er man på jobb HELE tiden.

Jeg har havnet i et slags tåkeland når det gjelder konkrete gjøremål hver dag for å holde «hodet over vannet».

Dermed har det føltes som at jeg drukner til tider… 🙁

Hvilken utbetaling får jeg rundt 15. mars hvis jeg klarer å holde ut i en forferdelig jobb i hele februar? Jeg vet ikke nøyaktig, men mellom 20-30.000. Jeg vet det blir mer enn 20 og under 30.

«Jammen, Jesus, Sindre! Det kan jeg klare å dra inn innnen 15. mars – SAMT kontinuerlig (OG VEL SÅ DET) hver måned fremover, med bare LITT konsentrert og fokusert effort!?»

Ja… Jeg har tenkt mye på det i kveld og vet egentlig hva jeg skal gjøre.

Dedikerer jeg meg i 8 timer med intensiv jobbing hver dag, som jeg er villig til å gjøre for denne andre bedriften (til nå), så klarer jeg det!

Og det er tusen ganger mer givende, mer langsiktig smart å gjøre det i EGEN virksomhet.

Gir jeg de 8+2 timene til den andre bedriften hver dag, kommer jeg hjem knust, utkjørt og demotivert og ender gjerne med å sove kontinuerlig til det er på’an igjen neste dag.

Det er hverken SUNT eller SMART.

Ingenting suger ut inspirasjonsjuicen i deg som å ha en vanlig jobb. Motivasjonen DREPES. Samtidig – hvis du klarer å la deg motivere av hvor forferdelig en vanlig jobb er, tar det som en lærdom i «hva jeg IKKE skal tilbake til», så kan faktisk «å ha en vanlig jobb», om enn bare halvannen uke, være akkurat det du trenger.

Frykten, som jeg så allerede som 22-åring, er at hvis man blir for lenge et sånt sted, slukkes gnisten i deg så til de grader at du blir gående, som i et ufrivillig fengsel fordi «det er alt du kjenner til – du har ikke noe annet valg» … til du går av med pensjon.

Og DET er DØDEN.

Best å komme seg ut fortere enn svint, før du blir smittet av basillen!

LANGT dødeligere enn Corona-viruset!

Nå har jeg egentlig bare som mål å «holde ut» uken, i første omgang, så får vi se…

Kanskje jeg bør gi meg selv den beste bursdagsgaven av de alle på fredag den 7. februar?

Skriv for mennesker – IKKE søkemotorer

Her kommer et tips fra en «problogger» som går imot alt du har lest:

FUCK SEO.

Når du skriver et innlegg, skriv det først og fremst med tanke på MENNESKER. Ikke søkemotorer.

Vel, «duh», tenker du kanskje, hvis du ikke er så erfaren i bloggverdenen.

Men da jeg begynte å blogge profesjonelt i 2008, var noe av det første jeg lærte, at jeg ikke bare måtte skrive for mennesker, men også for søkemotorer.

«Aha,» tenkte jeg, ung og uerfaren som jeg var. Det ga mening.

Jeg ønsket jo selvsagt å rangere godt i Google og lignende. Så dette med nøkkelord, pagerank, «follow/nofollow» og optimalisering mot søkemotorer generelt, ble godt innarbeidet. Det ble et viktig «tilleggspunkt» på listen min hver gang jeg skrev et innlegg.

Skru frem tiden til 2020… Og nå? Nå driter jeg egentlig ganske mye i det.

For å forstå hvorfor må vi skru tiden tilbake til 2014.

Da jeg startet Viralomania.com, gikk jeg imot en MENGDE av mine egne tips jeg hadde gitt til andre på Glabladet og fulgt selv, opp til det tidspunktet.

Det var flere grunner til det.

For det første var det fordi en slik side i utgangspunktet er «lagt opp» annerledes enn en «vanlig» blogg.

For det andre, kommer vi tilbake til et av tipsene jeg både har gitt, og i dette tilfellet også fulgt: «Når du ser ‘alle andre’ gjøre én ting, gå imot strømmen!»

Så på en måte var jeg tro mot meg selv likevel – ved å ikke følge mine egne tips, fulgte jeg mitt eget tips. 😆

Her er noen av tingene jeg gjorde annerledes på Viralomania, som jeg aldri ville gjort på Glabladet:

  • Jeg skrev overskriftene på en ny måte. Ofte to setninger(!) i stedet for en enkel overskrift (uten punktum).
  • Jeg var ikke opphengt i hvor mye «linkjuice» jeg ga/tapte og hvordan noe som helst hadde innvirkning på «pagerank». Jeg linket i vei, når det var kilder å linke til. Jeg ga faen i «nofollow».
  • Kommentarer?! Hah, det har aldri vært mulighet for å kommentere på VM. Men slik var det riktignok også på GB en periode. Jeg beholdt communityet hovedsaklig på FB. (Ja, værsågod, Zuckmy*beeep*.)
  • Jah, kommer ikke på så mye mer, men tags/nøkkelord ga jeg også faen i – jeg skrev innleggene akkurat sånn som det passet meg, postet de og that’s it.

Det skal sies at hele forretningsmodellen til Viralomania går ut på å dra trafikk fra Facebook. Søkemotorer er nesten uvesentlig.

Men, jeg sier dette like mye med tanke på dersom du driver en personlig blogg – litt som jeg gjør nå, på Sindre.vip.

Med mindre det er noe SPESIELT du veldig gjerne vil rangere for, anbefaler jeg deg virkelig å ikke bli for opphengt i SEO, og bare kjøre på.

Søkemotorene har forandret seg enormt siden 2008 også – og stadig blir de mer på «linje» med menneskene når de bedømmer hva som skal vises først og hvorfor, uansett.

Så hvis du stagnerer driften pga. overveldende tanker og forsøker å få innsyn i det ekstremt omfattende emnet «SEO» – bare drit i det.

Kjør på.

Så kan du eventuelt lære mer etterpå, om du ønsker det underveis.

PS. Er det ikke funny?! Idet jeg skal trykke «publiser» på denne, ser jeg et SURT fjes om at «Lesbarhet trenger forbedring» ifølge den FORPULTE SEO-pluginen fra Yoast (som jeg har på vippen, etter flere års vurdering av å prøve hans mye omtalte plugin.)

Gjett om den driten skal avinstalleres! 😛

Da tar jeg heller All In One SEO Pack anyday of the week.

Yoast kan dra til helvete – INGEN forteller meg hvordan jeg skal skrive innlegg. 😆

Det verste er at jeg har prøvd å tilpasse flere av de nye innleggene på sindre.vip etter «standarden» de prøver å stappe ned i halsen din til du kveles!

SER DU IKKE HVOR MANGE LINJESKIFT JEG HAR I NESTEN HVERT INNLEGG FOR TIDEN, ELLER?!??!??!??

O KJÆRE YOAST, DU SOM ER I SEO-HIMMELEN – HVA HAR JEG GJORT FOR Å FORTJENE DIN VREDE?

Og med dette, hevet jeg lesbarhetsnivået til «OK». 😆

Dauer.

Succubus

A succubus is a fiend in female form, or supernatural entity in folklore (traced back to medieval legend), that appears in dreams and takes the form of a woman in order to seduce men, usually through sexual activity. The male counterpart to the succubus is the incubus. Religious traditions hold that repeated sexual activity with a succubus may result in the deterioration of health or mental state, or even death.

Wikipedia

Ugh. Så here goes.

Brutte løfter er noe av det verste jeg vet. Jeg HATER brutte løfter. Og upålitelighet. Og her snakker jeg ikke om de gangene det er en veldig god grunn for at en avtale ikke kunne holdes likevel. Fikk man akkurat vite at bestemor døde, katten knakk foten eller man ble fysisk sperret inne, f.eks mellom to ras, er det helt innafor og forståelig at vi tar det en annen dag.

Men om de gangene noe blir avtalt. Og lovet. Bare for at jeg blir sittende å vente, og vente, enten på et svar som aldri kommer, eller fordi jeg fikk et vagt svar om at det kanskje ble litt utsatt, «men…» og så hører jeg ikke noe mer. (Og så har vi det gående.)

Man sitter gjerne og gleder seg og har lagt opp hele sin egen dag rundt dette, men opplever at DET overhodet ikke blir tatt hensyn til av den sviktende (misbrukende) part. Nei, den sviktende parten ser nesten ut til å finne en slags syk, småpsykopatisk glede i å misbruke din tid og følelsene du kanskje har investert, på den måten.

Hun vil se deg lide. Hun vil føle på den syke bekreftelsen det gir henne at noen andre kan bli så opphengt i henne at de ikke «tåler» at hun faktisk bare leker med dem. Åh, så deilig hun føler seg. Hun kan virkelig spinne hvem som helst rundt lillefingeren. Hun er en mestermanipulator. Å såre menn? «Hahahaha». Det er jo bare GØY. «Alt er bare en lek for meg. Ikke ta livet så seriøst, lillevenn! Det er åpenbart DU som har et problem!»

Ja, vi menn er jo umiddelbart «helt psycho» hvis vi skulle komme til skade for å utagere i noen som helst grad som en reaksjon på behandlingen. Gud forby at vi skulle heve stemmen eller slenge ut en bemerkning vi egentlig kunne vært for gode for. Men vi er alle bare mennesker, er vi ikke?

Høres dette kjent ut?

Jeg kan ikke komme på et eneste annet område av livet mitt hvor dette har opplevdes gang på gang, enn i forbindelse med jenter. Det er ALLTID kvinnfolk som står for denne MISHANDLINGEN. Menn, kompiser etc, gjør ikke sånt. Selv om det skal jo sies at her er det heller ikke følelser i bildet, EVER, så det bidrar jo til å gjøre det lettere. I hvert fall ikke «den typen» følelser. 😆

Det finnes ikke mye, for en person som meg i hvert fall, som er verre enn å sitte og vente og vente på noe som stadig blir utsatt og som bare vagt blir lovet noe om (hvis jeg i det hele tatt får noe livstegn at all), men som regel ender det hele som en stor falsk forhåpning, skuffelse og dermed sinne. For det er jo ikke første gangen. Du begynner å lure på om du fortjener å bli behandlet sånn. Du begynner i hvert fall å bli altfor godt vant til det.

Tiden og følelsene jeg måtte ha investert, kunne jeg bare ha spart meg for. Jeg kunne fått gjort noe helt annet den dagen. I stedet valgte jeg, naiv som jeg stadig er, å velge henne foran alt annet denne dagen (gjerne viktige ting også), bare for å oppleve nok et solid slag i trynet og flyvende karatespark i magen, atter en gang. Fortvilelsen og skuffelsen over noe slikt kan være vanskelig å takle, og det tærer på med tiden.

Det er ikke SNILT gjort å fucke med andre menneskers tid og følelser på den måten. Du vet gjerne ikke hva den du «leker» med har vært gjennom før, du vet kanskje ikke engang hvordan han ER. Kanskje er han en fyr som bare fortjener det beste, fordi han er en god venn, godt medmenneske overfor familie og venner såvel som fremmede. Men SPESIELT de han blir glad i. Hadde du sett ham gjennom øynene til de som kjenner ham, hadde du kanskje (men trolig ikke) tenkt deg om…

Men slike ting spiller ingen rolle for en ekte psychobitch. Det vil ikke nytte å prøve å få henne på bedre veier heller. «Fuck you, I do what I want.» En gang spoiled brat, alltid spoiled brat – hæsjtægg #rebell.

Om du går igjennom et slikt følelseshelvete nå, pga. en manipulerende psychobitch som liker å se deg lide, kom deg unna. That shit is POISON. Avslutt den relasjonen først som sist, før det blir riktig ille/enda verre.

Been there, done that.

Er det i tillegg en diagnose inni bildet (som det nok ofte er), og ting som selvskading og alkohol/drugs er en del av hverdagen, LØP.

La meg gjenta det: LØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØP!

Du fortjener bedre – så får heller kvalifisert helsepersonell ta seg av togvraket. Det er ikke VÅR jobb å hjelpe et slikt menneske, og ikke har hun gjort seg fortjent til det heller.

Kan det samme gjelde «psychomenn»? Helt sikkert. Men nå er dette skrevet ut ifra mitt perspektiv og mine opplevelser. Og de er reelle. Dessverre.

Sier jeg at alle jenter og kvinner er sånn? Nei, overhodet ikke. Dette innlegget er ikke myntet på det store flertallet av kvinnfolk som faktisk er normale (les: mindre crazy).

Kan jeg selv gjøre noe bedre for å unngå slike situasjoner? Ja, helt sikkert. Selvkritikk er jeg generelt «altfor flink» til, og selvreflektering er utrolig viktig for å finne ut hva man har lært og hvordan man kan utvikle seg. Jeg har nok mine utfordringer og ting som jeg også kanskje kunne hatt hjelp til å bli bedre til.

«I can’t do this all on my own, no I’m no superman.»

Ikke rart det fort blir en match made in hell, sant?

«E det løye me drikke?!» SKÅL! 😀

Og skål, ikke minst for at det finnes noen der ute som som er genuint kjærlig, omsorgsfull og har den riktige kjemien med deg som kan gjøre forholdet til et drømmeforhold der du både får og gir det begge vil ha, og at selv om det i blant skulle være en krangel eller diskusjon, så løser man det faktisk som voksne mennesker…

Ikke noe langsint DRAMAHELVETE! FAEN JEG ER SÅ LEI!!!!!!!!!!!!!!!!

Lever jeg fortsatt i en naiv utopi? Av og til kan det se sånn ut. Andre ganger får jeg bekreftet fra forskjellige hold at dette så absolutt går an.

Jeg må bare TRO at det er mulig for meg.

Se det for meg… for det gjør jeg.

Jah, som sagt… Skål igjen!

Det er fredag… så hvaskjera? 😀

Brenn broene!

Hernán Cortés var generalen som erobret Mexico for Spania. Hans militære teknologi var overlegen, men han sto ovenfor en solid utfordring ettersom aztekerne var i overtall og kjempet for sine liv (dvs. så motivert det går an å bli).

Med andre ord trengte han noe som kunne motivere hans menn til også å kjempe ivrig, ellers var det en sjanse for at de kunne bli beseiret. Når han kom til kysten ga han derfor ordre om å brenne alle skipene som brakte hans menn. Han ønsket med dette å gjøre det klart at retrett ikke var noe alternativ. Hvis aztekerne skulle kjempe for sine liv, så gjorde herved spanjolene det samme. Og som du kanskje husker fra historietimene: Det virket.

Poenget er: Noen ganger må du brenne alle skipene og broene bak deg for å sørge for at du gir alt du har å gi. Sett deg selv i en «no turning back»-posisjon og du vil kjempe med nebb og klør for å nå dine mål. Har du det derimot for komfortabelt, risikerer du å kun yte en middelmådig innsats.

Her er noen eksempler på hvordan dette kan gjelde for nyoppstartede firma og nettsider, om enn i en litt mindre (og ikke fullt så blodig og dramatisk) skala:

  • Forny ditt domene for 10 år, så du forteller deg selv at dette er for det lange løp.
  • Invester minimum 5000 kroner i nettsiden din for å signalisere at hvis du stopper opp så taper du de pengene.
  • Når din online business begynner å tjene noen anstendig pengebeløp, slutt i jobben og fortell deg selv at fra nå av må nettsiden din betale regningene dine.
  • Øk dine månedlige utgifter(!) ved å investere i gode, nødvendige ting til firmadriften din, for å ikke gi deg selv noe annet valg enn å øke inntjeningen for å kunne betale de nye utgiftene.

Bare husk riktig fokus: Ikke kjør egotripp-mentaliteten hvor du bare tenker på hvordan du kan tjene mest mulig penger, men fokuser heller på hvordan du kan skape og levere en større verdi enn pengene du får igjen. Det er den eneste måten å garantere at businessen din vil ekspandere og ta fullstendig av.

Spørsmålet er: Er du villig til å brenne broene bak deg?

Dette innlegget sto først på trykk i Glabladet.no 26.06.13.

Undercover som «lydig»

Så, i går begynte jeg i den nye jobben som jeg omtalte her.

Og, tja, hva skal man si – jeg er jo en mann av få ord, men noen tanker har jeg jo.

Jeg ser på det som at jeg er «undercover».

Jeg hører jo, som dere vet, egentlig ikke hjemme i et «arbeidsmiljø» – jeg har ingenting der å gjøre.

It’s not for me, really.

Noe av det jeg liker minst med å ha en vanlig jobb, er å adlyde ordre.

Å ta imot instrukser er greit, og god opplæring er en forutsetning for at man skal kunne «skinne», «lykkes» og gjøre en god jobb. 😆

Men, å måtte gjøre som noen andre sier? Til enhver tid? For enhver pris?

«Gå og hent sånn, gjør sånn, bla bla.»

I just don’t like.

Men det er noe jeg kan innfinne meg i, for en periode.

Selvsagt.

Jeg er da ikke umulig å forholde seg til.

Eller samarbeide med.

Men jeg er, som sagt, undercover som «lydig».

Det er ikke det at jeg ikke kan være lydig til vanlig, jeg bare fordrar ikke hele idéen bak konseptet «å gjøre som noen andre sier».

Nei!

Da ser du hva resultatet blir:

En sta og sær jævel som jobber i flere år med en slags «nettavisblogg» («Glabladet»?!), som på død og liv skal gå sine egne veier, «brenne broene», være sin egen sjef, «forandre verden», «inspirere ALLE» osv – selv om det resulterer i altfor mange år med å bo hjemme hos mamma (sorry mamma, det er IKKE noe personlig) og altfor mange år med inntekt «på nivå med en student/sosialklient» (som noen stadig påpekte i kommentarfeltet på nevnte glablogg.)

Hæsjtægg rebell.

(#rebel)

Det er vel noe som har lagt naturlig i meg til alle tider.

Å måtte gå og legge seg var det VERSTE jeg visste som barn.

INGEN FÅR BESTEMME OVER MEG!!

It’s my way or the highway! 😛

Nå, i litt voksnere alder, innser jeg at det her kan virke litt barnslig.

Men – so what? Det er like fullt et reelt behov.

Jeg innser også at jeg, uten å innse det, kan ha vært en «handful» (igjen, sorry mamma.)

Både som liten og godt opp i voksen alder… 😐

*småflau, egentlig*

Men samtidig er det ikke slik at verden går under og jeg må myrde alle hvis «jeg ikke får viljen min».

Nei, jeg er rimelig fornuftig og reflektert oppi det hele.

(Liker jeg å tro.)

Men tilbake til dette med lydighet.

Det er ikke uten grunn til at jeg har gått mine egne veier i livet, som dere skjønner.

Og som jeg beviste allerede på Glabladet, men spesielt med Viralomania, er jo upsiden av denne galskapen potensielt svært god!

Når jeg reflekterer tilbake på gullårene av sistnevnte, tenker jeg at ansvaret som følger med det å være sin egen sjef rett og slett sklei ut.

Det er ikke LETT å holde seg selv ansvarlig.

Selv om jeg ser, innser og SKJØNNER de enorme summene som plutselig tikker inn hver måned (for ikke å si hver dag) – og må klype meg selv i armen aldri så mye – skulle jeg i etterpåklokskapens navn likevel helst sett at jeg hadde noen til å holde meg litt mer i tøylene når jeg først var i den fantastiske posisjonen som jeg hadde jobbet så lenge for.

Man hører om at når folk vinner store summer i Lotto, blir de tilbudt eksperthjelp til å håndtere pengene, og tenker: «Hah, lol… Det hadde i HVERT fall ikke JEG trengt!»

Nå kimser jeg faktisk ikke så mye av akkurat det lenger, som før.

At ikke jeg klarte å spare mye mer enn jeg gjorde og investere mer…

Det er noe jeg beat myself up for, altfor ofte.

Det føltes kanskje som jeg «sparte» at the time, fordi selvsagt ble jo ikke pengene brukt opp på en gang.

Nesten halvparten ble holdt av til skatt på egen konto, mens resten, det jeg kunne bruke fritt, ble stående jævlig lenge, for å si det sånn.

Jeg følte alltid at jeg «hadde penger».

Jeg hadde jo penger.

Men så kom Facebook-smellen og businessen ble revet vekk under beina mine.

Det er kraften Mark ZøckMYBUTTHOLE har med algoritmene sine.

Sakte men sikkert minket det mer og mer på det jeg hadde spart opp.

Plutselig hadde jeg ikke reserver igjen å leve av.

Og på den tiden var vanene endret.

Hvordan jeg så på penger, hva som var «mye» og lite, alt dette hadde fått en helt ny mening.

F.eks – 1000 kroner er INGENTING.

Dette betyr ikke at jeg ikke ser verdien av HVER KRONE.

På bussen hjem fra jobb i går tok jeg faktisk med meg en tom flaske noen hadde kilt mellom setene! 😆

(Nå kan jeg gå to veier her: «Hah – så der ser du» eller henvende meg til de som tenker «Jøss, står det SÅ dårlig til?!»)

(Jeg går ingen av de! #rebel)

Men 1000 kroner er faktisk et ganske ubetydelig beløp i 2020, hvis man sammenligner med hva det var på 70-tallet, 80-tallet og 90-tallet.

1000 er jo nesten som den nye 100.

Har du en hundrelapp i dag har du KANSKJE nok til en beskjeden middag.

Men ok, dette var et lite sidespor, for å illustrere litt hvordan jeg ser på det.

Back to UNDERCOVER og LYDIGHET.

Altså.

Det er litt «gøy» (som sagt, i lenket innlegg øverst) å være tilbake i vanlig jobb igjen, for å se hvordan jeg takler det.

Jeg synes det går overraskende bra.

Nåværende sted har jeg bare 1 dag bak meg, så det er for lite å ha gjort seg opp en spesiell mening eller inntrykk.

Men det fortsatte i samme relativt gode sporet som den forrige jobben jeg hadde i to måneder i fjor.

Jeg tror dette vil gå bra.

Og at jeg kan «trene» litt på å være litt mer lydig – å tillate andre å komme med INNSPILL, i det minste, uten at jeg flipper helt ut av den grunn, tror jeg bare er sunt.

Å gjøre som andre sier, hvis de vil mitt beste og har gode hensikter, er ikke alltid dumt.

De har ikke alltid RETT og det vil ikke alltid bli FULGT (av meg), men det er noe jeg må øve på, fordi…

Jeg trenger noen til å holde meg ACCOUNTABLE i min egen business.

Så snart jeg scaler opp igjen, slår på stortrommen og nok en gang ser tusenlappene fly inn og lande på kontoen min…

Så trenger jeg noen som ser til, i blant, at alt går som det skal, at jeg følger mine mål, gjør det jeg SKAL gjøre hver dag for å ikke la denne fantastiske virksomheten svinne hen.

I can’t do this ALL ON MY OWN (no, I’m no superman.)

(Scrubs?! Det var lenge siden…)

(Ikke i mitt hode, forresten, den kjenningsmelodien går igjen hver eneste gang jeg plager meg selv med at «et enmannsshow er ikke så lett, altså!»)

Hvem det skal være?

Hvem som skal få «æren»?

Nei, det vet jeg ikke enda.

Det er ikke noe jeg ønsker at noen som står meg nær skal gjøre.

…fordi at vedkommende KAN komme til å måtte hanskes med meg på godt og vondt (les: deale med mine verste sider)…

Men i det store og det hele tror jeg det kan bli et bra og fruktbart samarbeid.

Kanskje til og med begge veier.

Så, ja, dette var et longwinded innlegg for å basically si at jeg ser på min jobbtilværelse nå de neste ukene som at jeg er «undercover», at jeg egentlig ikke er en vanlig arbeider, som de andre, men en slags undercover boss, uten å være DERES boss, men i hvert fall en som har en business på si som i tillegg til jobbinntekten tjener gode penger.

Mest sannsynlig tjener jeg mest der, tilsammen, av alle som jobber «på gulvet».

Ikke at DÉT er så himla viktig eller noe å poengtere – og kanskje tar jeg feil. Kanskje noen har fete leieinntekter eller annet på si de og. Men det er egentlig ikke vesentlig.

«Sindre tar et «kurs» i lydighet – samtidig som han klarer seg økonomisk».

There.

Med vennlig hilsen
Sindre «I’m not your bitch!» Låstad

Spøkelsesinnhold

Problemet med dagens markedsføringsverden på nettet er at de fleste bruker tiden på å lage «spøkelsesinnhold», innhold som vises en gang, for så raskt å forsvinne og aldri gjøre innvirkning igjen.

Spesielt sosiale medier er designet for å distribuere spøkelsesinnhold.

Alle disse Facebook-innleggene, skriverier du lager i grupper, Instagram-bilder, snaps og historier, oppdateringer til tidslinjen din osv.

Alt dette er innhold som raskt forsvinner for aldri å bli sett igjen.

Ser du dette i kontrast med alle blogginnleggene jeg har skrevet siden 2008, ser du at dette er gjenbrukbart: Du oppretter innholdet én gang og henter ut verdi av det igjen og igjen.

Innholdet blir eiendeler.

Jeg kan pakke det inn i produkter og selge det på forskjellige måter hvis jeg ønsker det.

Du lager en form for eiendel som leverer verdi uten å kreve hardt arbeid om og om igjen.

Dette var litt av tanken da jeg opprettet sindre.vip.

I stedet for å bidra til å holde businessen til Mark Zuckmyblærgh levende, fokuserer jeg nå heller på å skape innhold i egne kanaler.

Innhold som kan brukes igjen og igjen.

Joda, Zuckafjott blir nok fortsatt beæret med innhold fra denne kanten – og ikke ALT egner seg/trenger å bli «lagret» for evig og alltid på min egen blogg heller…

Men businesswise kommer jeg til å kun markedsføre mitt eget «evige innhold» i hans kanal, mens selve innholdet blir liggende her.

Noe å tenke på for flere, tror du ikke?

Jeg synes i hvert fall jeg var ganske smart nå.

Ikke så smart som Mr. Feisbukk, selvsagt, han vinner nok over de fleste i business (enn så lenge…)

Hmm, kanskje jeg skulle tenkt meg om to ganger før jeg valgte å kalle innhold i sosiale medier for «spøkelsesinnhold».

Det er jo tross alt mitt eget innhold som vil «gå igjen».

UÆÆÆH.

(Reelt bilde fra Adsense-statistikken min i november.)  😆
(Minus «pynten» da. Den la jeg kanskje til selv.)

Ta et steg tilbake

Enten det dreier seg om et businessprosjekt eller en hvilken som helst situasjon eller hendelse i livet – noen ganger kan det hende du sitter til langt opp i knærne med tankekjør som har ført til stagnering i tåkeland og du sitter bom fast – du kommer ikke videre.

Du trenger å se på det med «friske øyne», men du har ikke nødvendigvis noen å spørre om input, eller du ønsker ikke engang noen andres syn, men å se på situasjonen med klarhet selv.

Take a step back!

Pust.

Pause.

Ta deg tid.

All den tiden du trenger.

Gjør noe annet.

Det er sunt for deg.

Kanskje ser du ikke skogen for bare trær.

Men skogen inneholder både planter og bær.

Dyr og fuglær.

(Ok, skal slutte å nødrime… *kremt*)

U know where I’m going with this, sant?

Om du befinner deg i det virrvarret jeg innledet med – prøv å ta et steg tilbake.

Det kan bare gjøre deg godt.

– Sindre

«Hva er oddsen for at dette kan gå galt?»

Ehh… Da jeg leste over innlegget mitt, «Hva Viral’o’Mania lærte meg om å GRIPE MULIGHETEN, følge en PLAN og STRATEGI» nå i sted, så jeg at jeg hadde gått på en aldri så liten smell…

I VLOGGEN(!) nedenfor forklarer jeg alt.

NOTE TO SELF: Nedenfra og opp-kameravinkling er sjeldent den mest flatterende…