Babypress (og påprakking av andres idealer på deg)

Innlegg skrevet av Sindre 10. april 2014.

Her forleden møtte jeg igjen en kusine som jeg sjeldent ser, i et familieselskap, og hennes kjæreste.

De har fått to små unger, hus og bil og alt det der. Hun er forøvrig også 5 år yngre enn meg.

Jeg satt ved siden av min mor, og de snakket med henne om alle våkennettene de hadde hatt med den ene ungen. Det var snakk om to år i strekk med hyling og skriking om natten. På de to årene kunne de bare huske to datoer der de fikk fred en hel natt. Begge i desember i hvert sitt år.

Det var også litt snakk om dette med at min kusine nå var arbeidsløs, og at hun dermed selvfølgelig håpet å få en av jobbene hun søkte på. Det var også et eller annet med NAV, og en litt «finurlig» løsning hun hadde klekket ut for å få penger fra dem (jeg forsto det sånn at hun egentlig ikke hadde krav på de pengene hvis NAV hadde fått vite sannheten, men jeg hørte ærlig talt ikke så mye etter, så tilgi meg hvis jeg tar feil.)

Til slutt, så kom det fra min kusine (som det selvfølgelig måtte):

Kusine: Du da, Sindre, hva driver du med om dagen?
Sindre: Njeeh, det går nå stort sett i det samme gamle. 🙂

Kusine: Hva da, det derre Glabladet-greiene? Du blogger fortsatt?
Sindre: Ja, jo, men jeg driver for det meste med andre prosjekter, lager nettsider for folk og sånn.
Kusine: Du har ikke tenkt å få deg barn da? Din mor har sikkert lyst på barnebarn vettu. 🙂

Mamma: *Nikket forhåpningsfullt*
Sindre: Nei, har ingen planer om det foreløpig. 😉

Kusine: Nei, er vel litt vanskelig det, uten dame.
Sindre: Ja, og så er det jo greit å ikke bare ta det første og beste også.
Kusine: Du liker damer, sant? Eller liker du gutter, kanskje?
Sindre: Ehhrm, min horisont strekker seg nok ikke så langt, nei.

Er det ikke funny. Hvordan folk forventer ting om en. Det forventes gjerne at man skal få seg dame (eller type), flytte sammen, få hus, bil og barn… Og hvorfor? Vel, fordi det er det som er normalt, selvsagt. Alt annet må jo bety at det er noe galt med de som lever alene, uten å ha realisert dette vellykkede praktidealet som det er en allmenn enighet om at «sånn det skal være».

Og når jeg ser rundt meg, så stemmer dette. De fleste jeg vokste opp med, både venner og familie på min alder, har «landet». De har ankommet destinasjonen. De har nådd eliten av samfunnet. De har fått statusen de traktet etter. De glir inn i saueflokken og føler seg komfortabelt normal, der de sitter med mann/dame, hus, bil og skrikerunger. Woohoo. De klarte det alle mennesker som noensinne har eksistert er et resultat av: Ompaompaompaompaompa – og litt mer ompa.

Skills!

Det slår dem gjerne ikke at de stusselige stakkarne uten alt dette, kanskje kan ha hatt andre mål for livet. Nei, skulle jeg sagt dette, ville det nærmest blitt avfeid som en unnskyldning for hvorfor jeg ikke har ankommet enda. Men det er sant. Å få barn, å finne den rette, å skaffe meg hus og bil og ikke minst: En «normal» jobb… Ingenting av dette er mine mål. Det er ingenting av det som er viktig for meg – her og nå. Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på. Mine mål er helt annerledes enn det.

Jeg utelukker ikke at jeg en gang finner «den rette», og at det kan føre til barn. Men ærlig talt er det en stor del av meg (pun intended) som ikke ønsker å bidra til befolkningsveksten. Å sette enda et barn til denne verden… Trenger verden virkelig det? Joda, det hadde vært litt «kult» å føre blodarven videre. Det hadde vært artig å se en liten krabat som et resultat av meg. Men da skulle det f**n meg vært som et resultat av en awesome dame også. Og ærlig talt – disse tingene er ikke noe jeg stresser med, eller er spesielt opptatt av, for øyeblikket.

Damer? Jeg har ingen problemer med å få meg damer. Hvis jeg ønsker å «få meg noe» (jeg foretrekker å se på det som å gi noe – det går to veier 😛 ), er det bare å gå ut døren. Som mål i seg selv er det ikke spesielt givende (jeg er mer opptatt av langsiktige, gode vennskap og kontakter), men muligheten er nå der.

Og jeg stortrives med «Glabladet»-jobben/«bloggingen». Jeg har inntrykk av at mange tror jeg bare blogger, og prøver å tjene penger på det. Men, det er langt mer som foregår bak kulissene enn det folk ser. Dette er bare flaggskipet mitt. Hovedprosjektet, hvor jeg skriver om mine erfaringer underveis, og prøver å hjelpe folk til et bedre liv ved å dele tips, tanker og triks innen selvutvikling. Folk ser gjerne ikke de store nettsideprosjektene jeg jobber med, og alt jeg gjør for mine mange kunder. Folk ser heller ikke mine andre, egne prosjekter. Jeg startet nylig ett som er så suksessfullt at jeg er nødt til å skrive mer om det – i et annet innlegg. 🙂

Dette var da min lange måte å si «nei takk» til babyskriking og familiestifting akkurat nå. Jeg har ingen hastverk med å finne «drømmedama» – jeg har det fint nok med mange andre i mellomtiden, og hver og en av de lærer meg noe nytt om meg selv og gjør meg litt klokere når det gjelder hva jeg virkelig vil ha. Det er også helt chill å ikke bekymre meg for hvor eller hvordan jeg skal få min neste jobb, og hvordan jeg skal lure NAV for penger jeg ikke har krav på. Jeg har det ypperlig med å være selvstendig og ha ansvar for min egen inntekt. For meg handler ikke livet om en destinasjon man skal lande på. For meg handler livet om reisen og alle de fantastiske opplevelsene underveis.

Så husk det til neste gang, alle dere som «sitter fint i det»: Bare fordi dere har gått i den fellen, trenger dere ikke prakke det samme på andre.

Takk.

😉

Quizkampen

Det er dag 2 i ny kåk og fortsatt har jeg ikke fått tingene mine på plass enda.

Men det ordnes heldigvis i morgen.

Det blir altså en natt til uten dyne, pute og sengetøy, uten data og en del andre elementære ting.

Det er ikke ideelt å blogge fra mobilen for en fyr med mild grad av tvangslidelser. Her i sted hadde jeg begynt på et annet innlegg der en YouTube-video var en del av det, men det viste seg fort helt umulig å bygge inn YouTube-koden via mobil. 🙁

Alt i alt er det mange grunner til at det er bedre å jobbe fra data. Har langt mer kontroll over alt da.

Sånn som nå. Nå var jeg langt inn i neste avsnitt, bare for ved et uhell å markere alt sammen og komme borti space-knappen. Voila, så var alt borte. Og jeg fant ingen angreknapp i denne WP-appen. Det er sikkert bare jeg som er småblind (kun andre gang jeg bruker denne), men litt irriterende. 🙂

«Men Sindre, har ikke en problogger som deg laptop?!» hører jeg noen sjokkerte lesere tenke. (Ja, jeg har telepatiske evner – ikke si det til noen.)

Og svaret på det er jo. Jeg har to. Men begge er dessverre ødelagte. Den første ble sølt vin på (ikke av meg) for flere år siden. Den andre ble på uforklarlig vis knust fra baksiden etter en bursdagsfest. Moralen er altså, hvis jeg noen gang TØR å kjøpe en laptop igjen, aldri ha den fremme i forbindelse med fest.

Anyway, noen lurer kanskje på overskriften.

Og den skyldes ganske enkelt at jeg ikke har så mye å ta meg til enn så lenge, inntil jeg får på plass en del ting i min nye crib/kontor, så jeg har tilbragt store deler av kvelden med å spille Quizkampen.

I den forbindelse lurte jeg rett og slett på om noen ville legge meg til og spille quiz med meg. 😀

Søk meg opp – brukernavnet mitt er (merkelig nok) Scootah!! Ja, med to utropsteg, og nei, det var vel ikke så merkelig, for de som kjenner meg. 😉

Okei, ses gjerne der!

Nå er det snart helg og ettersom stasjonær-PC-en min kommer på plass i morgen, ser jeg frem til å få gjort mye mer av «det jeg skal» de neste dagene.

Det blir flere nye innlegg både her og på Viralomania, for de av dere som liker sjokkerende og fantastiske saker som man nesten ikke kan tro.

Natta bloggen. Håper naboene er ferdig med å ha sex snart, det var mildt sagt litt, ehm… Distraherende.

Ny kåk!

I dag, 7. august 2019, flyttet jeg inn i ny kåk.

Etter å ha vært «all over the place» siden mars i fjor, er jeg endelig tilbake sentralt i Bergen med egen bopel.

Dét er litt deilig, etter å ha måttet bo på Os i et års tid. I tillegg har jeg vært mye i Sogn, da min mor har flyttet opp dit.

Livet tar uventede vendinger og i blant går ikke ting som planlagt. Og da må man bare forsøke å gjøre det beste man kan ut av situasjonen.

Nå skal jeg bo forholdsvis billig en stund, mens jeg har fullt fokus på businessen. Det tror jeg blir bra.

Det var omtrent slik jeg bodde i 2013/2014 da braksuksessen Viralomania så dagens lys.

Tid for seg selv, for å ha fullt fokus og nødvendig konsentrasjon for å bygge en best mulig virksomhet, er svært undervurdert.

Nå har jeg plenty av tid for meg selv til å kunne skape den neste store suksessen.

Det blir spennende å se tilbake på, om et år, hva jeg har oppnådd.

Synes du jeg virker litt vel skråsikker? Har «VIP» allerede gått til hodet på han derre Sindre?

Vel, uten tro på seg selv kommer man i hvert fall ingen vei. Jeg har tro, både på meg selv og på de uendelig mange mulighetene som finnes der ute. Derfor setter jeg meg hårete mål!

Tenk vinn/vinn… Og kanskje vinn. 😀

PS. Artikkelbilde gjenspeiler ikke nødvendigvis den egentlige nye boligen til herr Låstad.

Et innlegg hver dag!

Yessir, du leste riktig.

Jeg skriver det like gjerne offentlig, rett ut, her og nå, og proklamerer herved at jeg lover minimum ett innlegg hver dag på denne bloggen, frem til jul.

Hvorfor frem til jul? Fordi, det er sånn det blir nå i første omgang. Det er akkurat passe mange mnd-er til å ha dannet et solid inntrykk av hvordan jeg synes det har gått. Finner jeg ut at jeg vil fortsette med et innlegg pr. dag, kommer jeg trolig til å dele det på bloggen lenge før jul.

Hvorfor har dette noe å si – og hvem bryr seg? Vel, jeg har lovet underholdning her på Sindre.vip. Dette er mitt nye «online hjem». Bloggen vil være langt mer personlig enn forgjengeren Glabladet.

Dvs. at det er umulig å gjøre alle innlegg like interessante for alle. Det er tross alt en personlig web-logg over hva som opptar meg. Men samtidig vil det være en «problogg» (ahyeah – han er tilbake) som vil være interessant for alle andre som vil tjene penger på blogging (eller internett), fordi jeg kommer til å walk the talk, ikke bare talk it.

Ja, det vil være noen innlegg som i utgangspunktet er mest interessante for meg selv og kanskje noen «nærmeste», men det vil likevel være et helhetsinntrykk å hente av hele bloggen her, som vil favne mye mer bredt.

Hvem vil denne bloggen være interessant for? Er du interessert i selvutvikling, internettmarkedsføring, inspirasjon både til å tjene penger på nettet og tankesett når det kommer til suksess og kanskje litt tiltrekningslov, businessvirksomhet -og drift… Da har du kommet til rett sted.

Bottom line: Ja, det er en (slags) videreføring av Glabladet, men ja, den er mer personlig. Derfor heter den Sindre. Oppkalt etter meg.

Du kan altså komme inn her hver eneste dag frem til jul og forvente et nytt innlegg innen siste 24 timer. Om det er et kanonbra superspennende innlegg spekket med inspirasjon til hvordan tjene 3 milliarder på 3 mnd, eller bare et innlegg om den nye singelen til Scooter, bilder av hundene mine eller noe helt random, det vil du sannsynligvis bli like overrasket av som meg – for jeg har ingen konkret plan der foreløpig.

Men mye må gjøres: Jeg har bare kjapt starten denne bloggen som fortsatt er helt i startfasen, for å komme i gang. Jeg brukte «klar-skyt-sikt«-prinsippet, fremfor å fortsette å sikte, sikte og sikte i det uendelige for SÅ å endelig skyte når alt er perfekt og funnet ut av.

Jeg har ikke engang skrevet en «om meg»-side enda, eller noen andre sider for den saks skyld, med informasjon om bloggen eller tilbud på tjenester f.eks.

Jeg må finne ut hvilke kategorier jeg skal dele den opp i og hvordan ting skal tilbys. Og den største hodepinen av de alle: Designet.

Jeg lanserte siden med themet «twentynineteen», som er årets standard WP-theme. På dag 2 endret jeg det til «twentysixteen» pga. bildevisningen av «featured image», altså artikkelbildet til hvert innlegg.

Men for at dette skal bli en mest mulig trivelig side både for meg å drive og deg å besøke, trenger jeg å tilpasse designet til noe vesentlig mer personlig og passende i forhold til hvordan bloggen skal bli. Dette er en utfordring jeg kommer til å se på de neste dagene.

Ting har endret seg siden 2008, da jeg startet Glabladet. Den gang var designet på siden tenkt sett på en datamaskin.

I dag vet jeg at 90% vil lese de nye innleggene via mobil og tablet. Så den må tilpasses best mulig begge deler.

Mobilvarianten av siden kan være forholdsvis enkel, mens datamaskin-versjonen vil kunne ha plass til litt mer. Og det er, tross alt, hovedsaklig den jeg vil gå ut ifra når jeg tar designavgjørelser.

Så da har jeg sagt litt mer om hvordan det blir, samt luftet noen tanker. Har DU noen tanker angående det som har blitt nevnt, eller eventuelt forslag/ideer? Jeg hører gjerne fra deg i kommentarfeltet!

Velkommen hjem til meg skal du være! 🙂

Må du be om bekreftelse?

Opprinnelig skrevet av meg 16. februar 2011. Like aktuell den dag i dag.

Det er kjekt å få sympati og bekreftelse på egen eksistens. Det er kjekt at folk er enig med deg. Det er kjekt når noen tar deg i forsvar.

Det er godt å vite at du ikke er alene i denne verden med dine tanker og meninger. Det er flott at andre kan relatere og sympatisere med deg. Det er kjekt… å få støtte.

Men støttehjul er for snørrunger og krykker for gamlinger og skadde individer.

Voksne, mentalt friske folk står på egne ben. Voksne, selvstendige mennesker tynger ikke andre med sine problemer, men tar det på egen kappe. Voksne mennesker syter ikke om problemene sine på Facebook i håp om sympati og bekreftelse på egen eksistens.

Å streve etter bekreftelse er blant selvutviklings verste fiender. Hvis du vil gå dine egne veier må du gjøre nettopp det.

Jeg har tenkt en del på dette i det siste. Jeg har slappet mer av i visshet om at jeg ikke trenger bekreftelse. Jeg kjører mitt eget løp. Hvis jeg vil ha oppmerksomhet, får jeg det. Det gjelder bare å signalisere det på den rette måten.

Den gale måten: Når jeg tenker tilbake har det ofte vært sånn at dersom jeg har prøvd å få bekreftelse i form av medfølelse og sympati fra andre, har resultatene mine mildt sagt vært dårlige. Dette virker klengete og plagsomt. Jeg har alltid syntes dette når jeg har opplevd dette fra andre også.

Den gode måten: De gangene jeg har fokusert på å gjøre det som føles riktig for meg, har resultatene vært langt bedre. Uten at jeg har bedt om noe som helst, har jeg automatisk fått massiv respekt og støtte.

Hvorfor denne radikale forskjellen? Fordi den klengete måten oser av lav selvtillit, mens den selvstendige måten viser at jeg tror på meg selv. Og når jeg tror på meg selv, tror andre på meg også.

Å vente på bekreftelse vil bare sakne deg, og i verste fall holde deg akkurat der du er, om ikke du begynner å gå bakover også.

Derfor: Innse at du ikke trenger å be om bekreftelse, sympati eller støtte i noen som helst form, og du vil oppleve at mennesker støtter deg som om det skulle være det mest naturlige i verden.

Med andre ord: Du trenger ikke støtte for å komme deg noen vei. Du trenger ikke bekreftelse. Du har allerede støtte og bekreftelse – fra deg selv. Hvis du fortsetter å tro på deg selv, vil støtten og bekreftelsen komme fra andre også. Den var der egentlig hele tiden – den ventet bare på …deg.

Dette innlegget var en bekreftelse på noe du egentlig allerede visste. Beklager.

Hvordan gjøre en bedriten situasjon bedre – med en gang

Opprinnelig skrevet av meg 23. september 2014.

Kjipe ting skjer. Sånn er det bare.

Noen ganger kan de kjipe tingene VIRKELIG være kjipe. For ikke å si uutholdelige, fryktelige og tragiske.

Du kan gå på trynet så det slår ut på Richters skala innen businessen.

Du kan bli avvist av daten eller dumpet av kjæresten.

Du kan bli diagnostisert med en uhelbredelig eller livsnedsettende sykdom.

Eller, for all del, det kan være langt mindre alvorlige ting, som en teknisk glipp i produktlanseringen din, eller at de var utsolgt for majones på butikken. Men du fatter poenget.

John Lennon (visstnok et av medlemmene i The Beatles) sa: «Life is what happens to us while we are busy making other plans.»

Dette er en livsrealitet. Spørsmålet er: Når disse kjipe tingene inntreffer; hva skal du gjøre?

Hvordan dra nytte av dårlige opplevelser

Du kan la de påvirke deg. Du kan legge deg ned på bakken, skjelle ut dine nærmeste og proklamere: «HVORFOR, Gud?! (Eller Julenissen, eller Erna eller hvem du nå enn måtte tro på/gjøre ansvarlig)…

Eller du kan gjøre som ekspertene foreslår: Bare gi slipp.

Men DET er jo VANSKELIG.

Det er derfor, hvis du noensinne har slitt med en dårlig opplevelse i livet, kommer du til å elske det jeg har å si…

Jeg har nemlig en enkel teknikk jeg bruker for å komme over kjipe opplevelser, og jeg skal også fortelle deg hva jeg lærer av dem. Jeg skal også dele med deg forskningen som er gjort innen hvorfor dette funker.

All right…

Den metoden ekspertene foreslår er selvfølgelig enklere sagt enn gjort. Når noe dritt skjer er du fortvilet, frustrert og stresset. Hvordan i helv**e kan du gå videre raskt når du er i DEN sinnstilstanden?

Så her er min hemmelige kode for hvordan du kan snu frustrasjonen på hodet. 😛 (Lol – I’m quite the poet!)

Det har skjedd mye dritt i livet mitt. Ikke for å høres ut som et hjelpeløst offer, og ikke for å klage, men det HAR jo det. Jeg bare fokuserer ikke så mye på de tingene, fordi det skjer langt flere positive ting.

Metoden jeg bruker er enkel. Jeg spør meg selv: Hvordan dro jeg nytte av denne opplevelsen? Har jeg lært noe? Svaret er som regel alltid ja.

Å rett og slett forandre hvordan jeg velger å se på den dårlige oplevelsen – å reframe den – fra: «Dette SUGER!» til å se på det som en verdifull lekse jeg lærte noe fra, får meg til å føle meg bedre umiddelbart.

Og som om ikke det var nok: Jeg snublet nylig over noe research fra universitetet i Miami. I denne studien ble frivillige spurt om å beskrive noe dumt/fælt som skjedde med dem. Deretter ble de bedt om å liste opp hvordan de dro nytte av denne opplevelsen. Og hva skjedde?

Forskerne oppdaget at den enkle øvelsen av å simpelthen skrive én fordel ved den dårlige opplevelsen, fikk folk til å føle seg gladere, mindre stresset og det hadde tilsynelatende en effekt på helsen deres.

Det viser seg altså at når noe dritt skjer, hvis du bare spør deg selv: «Hvordan dro jeg nytte av denne opplevelsen?», så er det en bunnsolid måte å føle seg bedre av hele greien.

Jeg har sett dette selv. Og nå er det forskning som støtter det også.

Så… Har du noensinne brukt denne metoden? Bevisst eller ubevisst? Vil du begynne å bruke den fra nå av? Jeg tror det vil hjelpe.

Og kjenner du noen som gjennomgår en stor hodepine akkurat nå? Del denne posten med dem og hjelp dem med å føle seg bedre.

Takk for oppmerksomheten.  😀 

«Her kan vi ikke bli»…

På tirsdag denne uken hadde min mor legetime i Førde, og jeg ble med på turen. Hun bor et stykke utenfor Sogndal, så Førde var ikke akkurat hverdagskost. På veien hjem fra Førde snudde været brått om. Fra en idyllisk sommerdag, blå himmel, sol og varmt, dannet det seg mørke skyer i horisonten, lynglimt og styrtregn. Og plutselig var vi fanget midt mellom to jordras.

PS. For en kortere, mer pedagogisk beleilig versjon med masse bilder, scroll nederst i innlegget.

«Det er siste gang jeg blir med deg til Førde!», sa jeg i en bestemt, men spøkefull tone etter det gikk opp for oss at her kom vi til å bli – vi kom oss ingen vei. Bak oss var det ca. 9 andre biler som var like stuck.

Først hadde vi snudd lenger fremme, pga. et påbegynnende ras som hadde ført til store vanndannelser midt i veibanen. En bil foran oss hadde stoppet. Vi prøvde først å kjøre forbi, men så oppdaget vi hvorfor han hadde stoppet.

Jeg tenkte med meg selv: «Hmm, det er jo bare litt vann og noen kvister, hvis vi bare gir bånn gass så kommer vi oss greit over.» Men det måtte ha skjedd fort. Og det hadde allerede gått for lang tid da vi stoppet opp og i det hele tatt vurderte det.

Samtidig rant det mengder av vann ned langs muren rett ved siden av oss. Over muren og videre opp langs fjellet var det tåke. På andre siden av oss var det rett ut i Jølstravatnet. «Her kan vi ikke bli», sa jeg plutselig med alvor i stemmen, idet mamma begynte å snu bilen. Vi måtte tilbake der vi kom fra. Det var umulig å vite om det kunne komme et ras akkurat der vi stod og.

Jeg begynte med ett å få assosiasjoner til en mengde katastrofefilmer og naturkatastrofedokumentarer fra virkeligheten med klengende navn som «Serial Killer Earth». Men denne gangen satt jeg ikke på trygg avstand i sofaen. Denne gangen befant jeg meg midt i det!

Da vi kom oss tilbake, nesten ved enden av Jølstravatnet, ble vi vitne til et påbegynnende ras rett foran oss. Vi stoppet opp. Dette raset var mye mer voldelig, vannet FOSSET ut i veibanen og det var ikke snakk om å prøve å komme oss forbi der. Med ett var vi fanget midt mellom to jordras. Regnet og uværet viste ingen tegn til å gi seg. Det var da jeg faktisk ble redd…

Vi snudde bilen nok en gang, for å stå i riktig retning i forhold til der vi skulle. Og ikke minst, for å finne et forhåpentligvis trygt sted mellom de to rasstedene, som var bare noen hundre meter unna hverandre. Vi søkte ly under et gammelt, flaflyttet hus og en låve. Jeg tenkte at «her er det trolig trygt, siden de gamle husene står der.»

Lite visste jeg at det siste raset vi ble vitne til, hadde ålt seg ned MIDT i et boligfelt, så at det sto noen hus over oss, trengte visst ikke å være noen trygghet likevel. For å si det sånn, så hadde vi flaks. Selv om jeg ante faren nok til at jeg ble redd, forsto jeg kanskje samtidig ikke hvor nær vi faktisk var noe som kunne endt fatalt. Jeg forsto det, men det var vanskelig å virkelig ta det inn over seg. Det er fortsatt vanskelig.

Og ikke minst når vi nå i etterkant har fått høre at en person er antatt omkommet og tatt av ras, i bilen han satt i. Dette var et av rasene på andre siden av vannet… Det gikk rett og slett ras på alle kanter, i alle retninger, og vi var blant de 150 som var avskåret fra omverdenen og evakuert til Vassenden skule over natten. Et helt døgn ble vi der, tilsammen. De som skulle til Førde måtte vente enda lenger.

At det bare ble en natt, var også ganske utrolig. Vi hørte om flere ras som hadde gått bortenfor de to vi visste om også, så vi tenkte at vi kom nok i hvert fall til å måtte bli en natt til. Så gleden var stor da det ble klart at vi kunne dra. Jeg kunne nesten ikke tro det. Så herlig, endelig kunne vi komme hjem, ta meg en dusj, ligge i en behagelig seng igjen, være alene litt.

Slike opplevelser får en virkelig til å tenke over hvor skjørt livet er. Og hvor viktig det er å ha det så bra som vi vanligvis har det. Så mye vi tar for gitt. Hvor ubehagelig og ekkelt det er når ting ikke går som de skal og man må leve i uvisshet på ubestemt tid og gjøre det beste ut av en situasjon sammen med en mengde andre mennesker som heller ikke hadde bedt om å være i den situasjonen. Som også hadde andre planer.

Jeg retter en stor takk til redningsmannskapene, de frivillige som kom ut i båtene sine, Røde Kors, politi og nødetater, som hjalp oss alle å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi ble oppvartet med mat og drikke, fikk så god info vi kunne og ble godt tatt vare på, i en situasjon uten strøm, uten mobildekning, uten internett, uten mulighet til å varsle pårørende og uten visshet om når situasjonen ville bli bedre.

Hendelsen i bilder, som fortalt på Snapchat

Her er en oppsummering fortalt i bilder, ca. som den ble lagt ut på Snapchat, bortsett fra at her har jeg tatt med litt ekstra.

Det begynte som en helt vanlig dag, og langs veien våknet selvsagt hobbyfotografen i meg.

Norsk natur (og, eh… tunnelåpninger) må selvsagt foreviges.

Litt panorama national romance tar man seg tid til.

Og det lille som er igjen av de en gang så storslåtte, vakre isbreene.

Vel fremme i Førde og klar for å sjekke ut hva denne byen har å …by på!

Etter flere timer shopping er jeg mest opptatt av å understreke at de nye regnbuefargede solbrillene mine ikke er gay. 😀

Og med ett, så vi et lynglimt, tett etterfulgt av et kjempebrak. Det viste seg at:

Allerede her burde vi begynt å lukte faren som var på ferde, men ingen kan være forberedt på det vi hadde i vente…

(Video:) Lite visste jeg her, at vi kjørte rett inn i (den potensielle) dødsfellen.

Dette var, selvfølgelig, siste snap som ble lagt ut før hele j**la internettforbindelsen + mobildekningen forsvant. Klokken var ca. 17, og det var ingen som kom på nett igjen før 10:00 dagen etterpå. Folk trodde vi var tatt av raset. 🙁

Dette var opprinnelig et filmklipp, der man så tydelig at alle bilene sto helt i ro. Min tekniske ekspertise strakk seg ikke langt nok til å klare å laste ned videoen fra Snapchat.

Her hadde vi stått en stund. Ras nr. 2, som beskrevet ovenfor, kan sees borti der. E39 ble stengt rimelig umiddelbart.

(Video:) Dette var utsikten vi hadde i to timer, før vi ble evakuert i båt. Den største dødsangsten hadde for lengst gått over og vi følte oss rimelig trygge der vi stod. Men bli der kunne vi ikke.

Fra båten. Bye bye, rekken av biler.

Fra forsamlingshuset nedenfor Vassenden skule hadde vi utsikt rett mot djevelskapen.

Kl. ca. 10 dagen derpå, og jeg kunne endelig følge opp. (Også et stillbilde fra en video.)

La ut bilde av hvordan det så ut «dagen derpå»:

(Video:) Google Photos hadde vært en snill assistent, som vanlig, og mekket et automatisk klipp sammensatt av bilder og video fra denne minneverdige opplevelsen. Med lystig musikk! Så, jeg forandret musikksporet til noe litt mer tyngre (og passende.)

Ettersom situasjonen var ganske mørk og dyster, passer det med et svart/hvitt-bilde.

Omsider kunne vi evakuere fra evakuasjonen. Jeg tok et bilde av elveutløpet til Jølstravatnet, hvor det hele utspilte seg.

Steike for noen krefter som har vært i sving.

De må ha hatt litt av et arbeid med å rydde veien så relativt fort som de gjorde. Dette var bare ett av mange ras bortover langs veien mot Skei.

Og dette var på nedsiden av veien…

Et solid ras hadde gått på andre siden av vannet fra der vi sto…

Hunden til mamma, Bjørk, 1 av 4 hunder som ble hentet av omtenksomme tante May da hun skjønte at vi sto fast i Vassenden. Bjørk kunne knapt tro det da vi endelig kom tilbake. Hundene merket at noe ikke var som det skulle. Normalt hadde vi vært hjemme hos dem for et døgn siden. Sjelden har jeg vel selv vært mer glad for å se de igjen også. <3

For en opplevelse. Det var ikke planen å komme hjem over et døgn senere, men sånn ble det. Jeg priser meg lykkelig over at det gikk så bra tross alt. Og ifølge meteorologene vil denne typen vær og hendelser bare bli mer vanlig i årene fremover… :/

Something Wicked This Way Comes…

Foruten vanlige (og relativt korte) Facebook-oppdateringer og sprell på Snapchat og Instagram, har jeg ikke skrevet en «vanlig» (personlig) bloggpost på over 3 år.

Det var da den gamle siden min, Glabladet.no, ble ufrivillig nedlagt av den gamle hosten min, som jeg ikke nevner ved navn. Riktignok skyldtes det mangel på betaling fra min side, ikke fordi jeg ikke hadde råd (tvert imot, jeg var stinn), men fordi den kom litt i bakgrunnen i altfor mange måneder på rad, pga. min «nye» (to år gamle, at the time) side, Viralomania.com, som krevde all min fokus. Jeg trodde seriøst ikke de bare ville slå av serveren min etter det som var relativt kort tid uten betaling, men det gjorde de. Når jeg da fikk med meg dette og var villig til å betale alt jeg skyldte, nei da hadde de ingen backup av siden. Så fuck you very much, til den hosten der!

Heldigvis ligger «livsverket» mitt (i perioden 2008-2016) fortsatt tilgjengelig i internetts arkiver, her. Og, det er meget mulig jeg poster de på min nye side (som er denne du leser på nå), i ny og ne, etter hvert. Om jeg da kommer til å poste de som et tilbakeblikk, en slags «frem fra glemselen» av gamle gullkorn, eller om jeg simpelthen bruker WPs innebygde datoredigering til å legge dem ut i fortiden, samme dato som opprinnelig publisert, gjenstår å se. Og det er det mye som gjør på denne bloggen… For:

SINDRE.VIP – hva er det?

Vel, jeg vet ikke helt enda, faktisk. Det er en blogg på et selvstendig domene. En blogg, as in web-log. Ikke tenk rosablogg. Da hadde jeg startet sindrea.com. 😀

Dagens outfit er ikke så spennende. Grå joggebukse, svart t-skjorte, et par sokker fra Spar-Kjøp og en snasen, rød boxer av merket «Dovre.» Når det gjelder make-up har jeg ikke det på meg i det hele tatt. 🙁

Men så var det sindre.vip, da. Og hvorfor «vip»? Vel… Jeg hadde et lite hav av tilgjengelige extensions å velge mellom da jeg registrerte siden. Jeg tenkte at denne gang skulle jeg gjøre det enkelt. Kun mitt navn som domene, men ettersom .com, .net og .no er tatt for lenge siden, kunne jeg boltre meg blant de mange nye domene-endingene som er på markedet. Valget falt til slutt på «vip» av følgende grunner:

  1. Det er enkelt å si på norsk, «Sindre – vip»
  2. Det er valgt med et snev av glimt i øyet (jeg er bare en vanlig person, som deg, dog kanskje med en rekke unormale tendenser, akkurat som jeg liker det)
  3. VIP står, som du sikkert vet, for «Very Important Person», og det mener jeg tross alt at jeg er. At vi alle er. Du er viktig for noen, og om ikke andre, deg selv. Kanskje burde vi alle innsett styrkene våre og hevet standardene littegran, uten at det er ment som at vi alle skal gå rundt og bli blærete, «sitte på vår høye hest» og ha ovenfra og ned-holdning mot folk. Men rett og slett behandle oss selv (og andre) med den respekten vi fortjener.

En umiddelbar ting jeg legger merke til etter å ha registrert dette domenet (som jeg forøvrig måtte til en utenlandsk registrar for å få), er at «sindre.vip» må skrives enten sånn (med liten forbokstav), eller med store bokstaver. «Sindre.vip» ser ikke riktig ut i mine øyne, mens «SINDRE.VIP» eller «sindre.vip» tar seg bedre ut, alt etter sammenhengen. Men, det er den eneste lille innvendingen jeg har, og den er til å leve med.

Er dette en videreføring av Glabladet?

Kanskje! En slags, tror jeg. Det jeg vil med «sindre.vip» er å ha en slags online dagbok, fra livet mitt. Der jeg, og andre interesserte, kan følge det som skjer i livet mitt, i hvert fall av det som har blitt (og blir) publisert på internett, så ikke enhver detalj, selvsagt, men det som skjer etter hvert, eller det jeg har on my mind. Og bare gjør deg klar for en overdose av engelske words innimellom, med en gang. Det er en (u?)vane jeg ikke har planer om å endre med det første. Men en jeg skal være bevisst på å prøve å ha en viss moderasjon på også. Just so you know.

SINDRE.VIP vil altså være en personlig blogg, hvor jeg samler innlegg, bilder, lydklipp* og videoer fra det som skjer i livet mitt, men med et visst fokus på internettmarkedsføring og det å tjene penger på internett. Noe jeg har gjort siden 2008. Dette vil altså, på linje med Glabladet, kunne leses som en inspirerende blogg i blant, med forekommelser av nyttige tips, såvel som innsikt og ideer. Kanskje en og annen inntektsrapport? Og skrivestilen min vil også være gjenkjennelig for de som fulgte meg på Glabladet. 🙂

*=Jeg tenker på å starte en podcast. Samt blåse liv i YouTube-kanalen min. Nøyaktig hvordan det blir får dere vente og se, men jeg har en del ideer.

Denne nettsiden har vært i tankene lenger enn jeg kan gjøre rede for akkurat nå. Men i dag, «on a whim», bestemte jeg meg for å fucking GO FOR IT. Det er mange grunner til det, men the tipping point var vel at dagen i dag, 1. august, gjør det til nøyaktig 11 og et halvt år siden jeg lanserte Glabladet. «11,5», tenker du… «Ikke et så veldig pent tall…» Og jeg er ENIG! Hvorfor ikke 10 (for sent) eller 12 (altfor lenge til)?! Og 2019, god damn it? Stygt som fy. Ja, her ser dere forøvrig OCD-en i fullt utløp. Den er ikke til å spøke med altså. Så i dag, 1. august 2019 er det elleve og et halvt år siden jeg startet Glabladet.no, 01.02.2008. Og det var omtrent så symbolsk jeg kunne få det, akkurat nå. Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det. I dag hadde jeg den rette driven også. Til syvende og sist var det mye som falt på at i dag passet bra. So here I am!

The Legacy

I tillegg til å være navnet på en ganske fet trancesang jeg hørte igjen forleden dag, skal dette forhåpentligvis kunne ses på som «arven» etter meg. En side som vil leve videre etter min død. Hvor jeg samler alt om meg. Et utløp for min kreativitet. En logg over alt jeg foretar meg av kreative ting og nye erfaringer/utfordringer. Jeg kommer til å skrive en bucket list over ting jeg ikke har gjort enda, men ønsker å gjøre. Så vil jeg blogge om dem når de endelig kan krysses av. Eller når jeg er i nærheten.

Jeg er en person som liker å finne på mye rart. Jeg har masse humor. Men jeg har også en seriøs side, selvfølgelig. Det er vel den som er «standarden», mens de andre faktorene (som humor), er en nyttig tilleggsfunksjon. Jeg har også mye empati. Jeg lager musikk, tar masse bilder, liker å skrive. Jeg er genuint interessert i mye og kan egne meg til mye. Dette er også noe av det jeg vil vise ved å sakte men sikkert krysse av på bucket listen min. Forhåpentligvis vil du, leseren, kunne bli underholdt av å gå inn her. På en eller annen måte, via et eller flere av mine mange utløp.

Og så vil jeg kutte ned på å gjøre Mr. Zuckerberg rikere. Med tanke på alt av statuser, bilder, videoer og rett og slett engasjement som gis av oss alle, på Facebook. Jeg vil hovedsaklig benytte FB som markedsføringskanal. Til mine innlegg herfra, til viralomania.com og til de nye virksomhetene jeg starter fremover. Og de blir det mange av. Så, ok da, jeg kommer nok til å fortsette å bidra til penger i lommene på Zuckerberg, like it or not, men sånn har det blitt. Men i stedet for å poste alt kun på Facebook, kommer jeg til å gjøre det i mine egne kanaler. Dette synes jeg også kan være en god idé for mange andre der ute. Kanskje noe å tenke på for nettopp deg?

So come on, let meeee-heee, entertain you ♪

Øh ja… (Og dette til tross for at jeg ikke er giga-Robbie Williams fan.) Bli med on the ride, da. 😀

Vi er sammen om dette. Vi er i samme båt. (Kanskje fordelt i flere, men det er noenlunde det samme.) Life is worth living. En del opplevelser og erfaringer i det siste har hjulpet meg til å innse dette i enda sterkere og større grad enn før. Livet er verdifullt, relativt kort og kan være over på et blunk. Mer om dette senere…

Enn så lenge, let’s have some phun!

Snakkes i morgen, bloggen. Kommer sterkt tilbake med nytt design etter hvert, mer info, flere funksjoner, osv.

Følg meeeed!