Femtilappflausen

Kom akkurat fra butikken.

Halvveis ned kommer jeg på at jeg har glemt kortet fordi mobilen lå igjen hjemme og ladet. Tenker at det gjør jo ingenting, har jo 3 schwære panteposer med meg, og jeg skal bare ha et par småting, så går videre ned.

På butikken får jeg lyst på et par ting til, men det er begrenset hva man får for 138 kr.

Men så… Eureka! Jeg har jo gått med en 50-lapp i lommen siden før kåråna. Ergo, jeg har 188 kr! Tenker at «nå har jo myndighetene løsnet litt på strikken, så endelig kan den få gjort nytten sin.»

Har beregnet nøye og vet at det jeg har kjøpt kommer på rundt 170 kr. Godt innafor. Håper likevel at kassadamen ikke velger å være streng mtp virusbasiller.

Vel fremme i kassen legger jeg stolt de 4(!) varene på båndet og gir henne først pantelappen, deretter en 50-lapp som var noe mer slitt enn jeg husker…

«Den der kan jeg ikke ta imot», sier hun, mens jeg lyn-forbereder de beste argumentene jeg kan mtp kåråna og smitte.

«Hvorfor ikke?!» spør jeg.

«Det der er en gammel 50-lapp. De har gått ut… For lenge siden», sier hun mens hun prøver å begrense fliringen.

«Nei, seriøst?!», sa jeg sjokkert. «Da får jeg ta tilbake noe, jeg har jo glemt kortet hjemme.»

Alt dette mens flauheten og køen bak meg samler seg opp idet jeg tar tilbake en is og en kald cola, som var de to eneste tingene jeg kjøpte for å kose meg med med en gang. De kostet nemlig begge rundt 25 – langt under de 37 som gjensto etter pantelappen.

Med halen mellom beina gikk jeg ut i regnværet og forberedte meg på den tunge gåturen hjem, halvveis opp et fjell. Det blir en stund til jeg handler på den lokale kiwien igjen.

#fml