Hvordan gjøre en bedriten situasjon bedre – med en gang

Opprinnelig skrevet av meg 23. september 2014.

Kjipe ting skjer. Sånn er det bare.

Noen ganger kan de kjipe tingene VIRKELIG være kjipe. For ikke å si uutholdelige, fryktelige og tragiske.

Du kan gå på trynet så det slår ut på Richters skala innen businessen.

Du kan bli avvist av daten eller dumpet av kjæresten.

Du kan bli diagnostisert med en uhelbredelig eller livsnedsettende sykdom.

Eller, for all del, det kan være langt mindre alvorlige ting, som en teknisk glipp i produktlanseringen din, eller at de var utsolgt for majones på butikken. Men du fatter poenget.

John Lennon (visstnok et av medlemmene i The Beatles) sa: «Life is what happens to us while we are busy making other plans.»

Dette er en livsrealitet. Spørsmålet er: Når disse kjipe tingene inntreffer; hva skal du gjøre?

Hvordan dra nytte av dårlige opplevelser

Du kan la de påvirke deg. Du kan legge deg ned på bakken, skjelle ut dine nærmeste og proklamere: «HVORFOR, Gud?! (Eller Julenissen, eller Erna eller hvem du nå enn måtte tro på/gjøre ansvarlig)…

Eller du kan gjøre som ekspertene foreslår: Bare gi slipp.

Men DET er jo VANSKELIG.

Det er derfor, hvis du noensinne har slitt med en dårlig opplevelse i livet, kommer du til å elske det jeg har å si…

Jeg har nemlig en enkel teknikk jeg bruker for å komme over kjipe opplevelser, og jeg skal også fortelle deg hva jeg lærer av dem. Jeg skal også dele med deg forskningen som er gjort innen hvorfor dette funker.

All right…

Den metoden ekspertene foreslår er selvfølgelig enklere sagt enn gjort. Når noe dritt skjer er du fortvilet, frustrert og stresset. Hvordan i helv**e kan du gå videre raskt når du er i DEN sinnstilstanden?

Så her er min hemmelige kode for hvordan du kan snu frustrasjonen på hodet. 😛 (Lol – I’m quite the poet!)

Det har skjedd mye dritt i livet mitt. Ikke for å høres ut som et hjelpeløst offer, og ikke for å klage, men det HAR jo det. Jeg bare fokuserer ikke så mye på de tingene, fordi det skjer langt flere positive ting.

Metoden jeg bruker er enkel. Jeg spør meg selv: Hvordan dro jeg nytte av denne opplevelsen? Har jeg lært noe? Svaret er som regel alltid ja.

Å rett og slett forandre hvordan jeg velger å se på den dårlige oplevelsen – å reframe den – fra: «Dette SUGER!» til å se på det som en verdifull lekse jeg lærte noe fra, får meg til å føle meg bedre umiddelbart.

Og som om ikke det var nok: Jeg snublet nylig over noe research fra universitetet i Miami. I denne studien ble frivillige spurt om å beskrive noe dumt/fælt som skjedde med dem. Deretter ble de bedt om å liste opp hvordan de dro nytte av denne opplevelsen. Og hva skjedde?

Forskerne oppdaget at den enkle øvelsen av å simpelthen skrive én fordel ved den dårlige opplevelsen, fikk folk til å føle seg gladere, mindre stresset og det hadde tilsynelatende en effekt på helsen deres.

Det viser seg altså at når noe dritt skjer, hvis du bare spør deg selv: «Hvordan dro jeg nytte av denne opplevelsen?», så er det en bunnsolid måte å føle seg bedre av hele greien.

Jeg har sett dette selv. Og nå er det forskning som støtter det også.

Så… Har du noensinne brukt denne metoden? Bevisst eller ubevisst? Vil du begynne å bruke den fra nå av? Jeg tror det vil hjelpe.

Og kjenner du noen som gjennomgår en stor hodepine akkurat nå? Del denne posten med dem og hjelp dem med å føle seg bedre.

Takk for oppmerksomheten.  😀 

«Her kan vi ikke bli»…

På tirsdag denne uken hadde min mor legetime i Førde, og jeg ble med på turen. Hun bor et stykke utenfor Sogndal, så Førde var ikke akkurat hverdagskost. På veien hjem fra Førde snudde været brått om. Fra en idyllisk sommerdag, blå himmel, sol og varmt, dannet det seg mørke skyer i horisonten, lynglimt og styrtregn. Og plutselig var vi fanget midt mellom to jordras.

PS. For en kortere, mer pedagogisk beleilig versjon med masse bilder, scroll nederst i innlegget.

«Det er siste gang jeg blir med deg til Førde!», sa jeg i en bestemt, men spøkefull tone etter det gikk opp for oss at her kom vi til å bli – vi kom oss ingen vei. Bak oss var det ca. 9 andre biler som var like stuck.

Først hadde vi snudd lenger fremme, pga. et påbegynnende ras som hadde ført til store vanndannelser midt i veibanen. En bil foran oss hadde stoppet. Vi prøvde først å kjøre forbi, men så oppdaget vi hvorfor han hadde stoppet.

Jeg tenkte med meg selv: «Hmm, det er jo bare litt vann og noen kvister, hvis vi bare gir bånn gass så kommer vi oss greit over.» Men det måtte ha skjedd fort. Og det hadde allerede gått for lang tid da vi stoppet opp og i det hele tatt vurderte det.

Samtidig rant det mengder av vann ned langs muren rett ved siden av oss. Over muren og videre opp langs fjellet var det tåke. På andre siden av oss var det rett ut i Jølstravatnet. «Her kan vi ikke bli», sa jeg plutselig med alvor i stemmen, idet mamma begynte å snu bilen. Vi måtte tilbake der vi kom fra. Det var umulig å vite om det kunne komme et ras akkurat der vi stod og.

Jeg begynte med ett å få assosiasjoner til en mengde katastrofefilmer og naturkatastrofedokumentarer fra virkeligheten med klengende navn som «Serial Killer Earth». Men denne gangen satt jeg ikke på trygg avstand i sofaen. Denne gangen befant jeg meg midt i det!

Da vi kom oss tilbake, nesten ved enden av Jølstravatnet, ble vi vitne til et påbegynnende ras rett foran oss. Vi stoppet opp. Dette raset var mye mer voldelig, vannet FOSSET ut i veibanen og det var ikke snakk om å prøve å komme oss forbi der. Med ett var vi fanget midt mellom to jordras. Regnet og uværet viste ingen tegn til å gi seg. Det var da jeg faktisk ble redd…

Vi snudde bilen nok en gang, for å stå i riktig retning i forhold til der vi skulle. Og ikke minst, for å finne et forhåpentligvis trygt sted mellom de to rasstedene, som var bare noen hundre meter unna hverandre. Vi søkte ly under et gammelt, flaflyttet hus og en låve. Jeg tenkte at «her er det trolig trygt, siden de gamle husene står der.»

Lite visste jeg at det siste raset vi ble vitne til, hadde ålt seg ned MIDT i et boligfelt, så at det sto noen hus over oss, trengte visst ikke å være noen trygghet likevel. For å si det sånn, så hadde vi flaks. Selv om jeg ante faren nok til at jeg ble redd, forsto jeg kanskje samtidig ikke hvor nær vi faktisk var noe som kunne endt fatalt. Jeg forsto det, men det var vanskelig å virkelig ta det inn over seg. Det er fortsatt vanskelig.

Og ikke minst når vi nå i etterkant har fått høre at en person er antatt omkommet og tatt av ras, i bilen han satt i. Dette var et av rasene på andre siden av vannet… Det gikk rett og slett ras på alle kanter, i alle retninger, og vi var blant de 150 som var avskåret fra omverdenen og evakuert til Vassenden skule over natten. Et helt døgn ble vi der, tilsammen. De som skulle til Førde måtte vente enda lenger.

At det bare ble en natt, var også ganske utrolig. Vi hørte om flere ras som hadde gått bortenfor de to vi visste om også, så vi tenkte at vi kom nok i hvert fall til å måtte bli en natt til. Så gleden var stor da det ble klart at vi kunne dra. Jeg kunne nesten ikke tro det. Så herlig, endelig kunne vi komme hjem, ta meg en dusj, ligge i en behagelig seng igjen, være alene litt.

Slike opplevelser får en virkelig til å tenke over hvor skjørt livet er. Og hvor viktig det er å ha det så bra som vi vanligvis har det. Så mye vi tar for gitt. Hvor ubehagelig og ekkelt det er når ting ikke går som de skal og man må leve i uvisshet på ubestemt tid og gjøre det beste ut av en situasjon sammen med en mengde andre mennesker som heller ikke hadde bedt om å være i den situasjonen. Som også hadde andre planer.

Jeg retter en stor takk til redningsmannskapene, de frivillige som kom ut i båtene sine, Røde Kors, politi og nødetater, som hjalp oss alle å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi ble oppvartet med mat og drikke, fikk så god info vi kunne og ble godt tatt vare på, i en situasjon uten strøm, uten mobildekning, uten internett, uten mulighet til å varsle pårørende og uten visshet om når situasjonen ville bli bedre.

Hendelsen i bilder, som fortalt på Snapchat

Her er en oppsummering fortalt i bilder, ca. som den ble lagt ut på Snapchat, bortsett fra at her har jeg tatt med litt ekstra.

Det begynte som en helt vanlig dag, og langs veien våknet selvsagt hobbyfotografen i meg.

Norsk natur (og, eh… tunnelåpninger) må selvsagt foreviges.

Litt panorama national romance tar man seg tid til.

Og det lille som er igjen av de en gang så storslåtte, vakre isbreene.

Vel fremme i Førde og klar for å sjekke ut hva denne byen har å …by på!

Etter flere timer shopping er jeg mest opptatt av å understreke at de nye regnbuefargede solbrillene mine ikke er gay. 😀

Og med ett, så vi et lynglimt, tett etterfulgt av et kjempebrak. Det viste seg at:

Allerede her burde vi begynt å lukte faren som var på ferde, men ingen kan være forberedt på det vi hadde i vente…

(Video:) Lite visste jeg her, at vi kjørte rett inn i (den potensielle) dødsfellen.

Dette var, selvfølgelig, siste snap som ble lagt ut før hele j**la internettforbindelsen + mobildekningen forsvant. Klokken var ca. 17, og det var ingen som kom på nett igjen før 10:00 dagen etterpå. Folk trodde vi var tatt av raset. 🙁

Dette var opprinnelig et filmklipp, der man så tydelig at alle bilene sto helt i ro. Min tekniske ekspertise strakk seg ikke langt nok til å klare å laste ned videoen fra Snapchat.

Her hadde vi stått en stund. Ras nr. 2, som beskrevet ovenfor, kan sees borti der. E39 ble stengt rimelig umiddelbart.

(Video:) Dette var utsikten vi hadde i to timer, før vi ble evakuert i båt. Den største dødsangsten hadde for lengst gått over og vi følte oss rimelig trygge der vi stod. Men bli der kunne vi ikke.

Fra båten. Bye bye, rekken av biler.

Fra forsamlingshuset nedenfor Vassenden skule hadde vi utsikt rett mot djevelskapen.

Kl. ca. 10 dagen derpå, og jeg kunne endelig følge opp. (Også et stillbilde fra en video.)

La ut bilde av hvordan det så ut «dagen derpå»:

(Video:) Google Photos hadde vært en snill assistent, som vanlig, og mekket et automatisk klipp sammensatt av bilder og video fra denne minneverdige opplevelsen. Med lystig musikk! Så, jeg forandret musikksporet til noe litt mer tyngre (og passende.)

Ettersom situasjonen var ganske mørk og dyster, passer det med et svart/hvitt-bilde.

Omsider kunne vi evakuere fra evakuasjonen. Jeg tok et bilde av elveutløpet til Jølstravatnet, hvor det hele utspilte seg.

Steike for noen krefter som har vært i sving.

De må ha hatt litt av et arbeid med å rydde veien så relativt fort som de gjorde. Dette var bare ett av mange ras bortover langs veien mot Skei.

Og dette var på nedsiden av veien…

Et solid ras hadde gått på andre siden av vannet fra der vi sto…

Hunden til mamma, Bjørk, 1 av 4 hunder som ble hentet av omtenksomme tante May da hun skjønte at vi sto fast i Vassenden. Bjørk kunne knapt tro det da vi endelig kom tilbake. Hundene merket at noe ikke var som det skulle. Normalt hadde vi vært hjemme hos dem for et døgn siden. Sjelden har jeg vel selv vært mer glad for å se de igjen også. <3

For en opplevelse. Det var ikke planen å komme hjem over et døgn senere, men sånn ble det. Jeg priser meg lykkelig over at det gikk så bra tross alt. Og ifølge meteorologene vil denne typen vær og hendelser bare bli mer vanlig i årene fremover… :/

Something Wicked This Way Comes…

Foruten vanlige (og relativt korte) Facebook-oppdateringer og sprell på Snapchat og Instagram, har jeg ikke skrevet en «vanlig» (personlig) bloggpost på over 3 år.

Det var da den gamle siden min, Glabladet.no, ble ufrivillig nedlagt av den gamle hosten min, som jeg ikke nevner ved navn. Riktignok skyldtes det mangel på betaling fra min side, ikke fordi jeg ikke hadde råd (tvert imot, jeg var stinn), men fordi den kom litt i bakgrunnen i altfor mange måneder på rad, pga. min «nye» (to år gamle, at the time) side, Viralomania.com, som krevde all min fokus. Jeg trodde seriøst ikke de bare ville slå av serveren min etter det som var relativt kort tid uten betaling, men det gjorde de. Når jeg da fikk med meg dette og var villig til å betale alt jeg skyldte, nei da hadde de ingen backup av siden. Så fuck you very much, til den hosten der!

Heldigvis ligger «livsverket» mitt (i perioden 2008-2016) fortsatt tilgjengelig i internetts arkiver, her. Og, det er meget mulig jeg poster de på min nye side (som er denne du leser på nå), i ny og ne, etter hvert. Om jeg da kommer til å poste de som et tilbakeblikk, en slags «frem fra glemselen» av gamle gullkorn, eller om jeg simpelthen bruker WPs innebygde datoredigering til å legge dem ut i fortiden, samme dato som opprinnelig publisert, gjenstår å se. Og det er det mye som gjør på denne bloggen… For:

SINDRE.VIP – hva er det?

Vel, jeg vet ikke helt enda, faktisk. Det er en blogg på et selvstendig domene. En blogg, as in web-log. Ikke tenk rosablogg. Da hadde jeg startet sindrea.com. 😀

Dagens outfit er ikke så spennende. Grå joggebukse, svart t-skjorte, et par sokker fra Spar-Kjøp og en snasen, rød boxer av merket «Dovre.» Når det gjelder make-up har jeg ikke det på meg i det hele tatt. 🙁

Men så var det sindre.vip, da. Og hvorfor «vip»? Vel… Jeg hadde et lite hav av tilgjengelige extensions å velge mellom da jeg registrerte siden. Jeg tenkte at denne gang skulle jeg gjøre det enkelt. Kun mitt navn som domene, men ettersom .com, .net og .no er tatt for lenge siden, kunne jeg boltre meg blant de mange nye domene-endingene som er på markedet. Valget falt til slutt på «vip» av følgende grunner:

  1. Det er enkelt å si på norsk, «Sindre – vip»
  2. Det er valgt med et snev av glimt i øyet (jeg er bare en vanlig person, som deg, dog kanskje med en rekke unormale tendenser, akkurat som jeg liker det)
  3. VIP står, som du sikkert vet, for «Very Important Person», og det mener jeg tross alt at jeg er. At vi alle er. Du er viktig for noen, og om ikke andre, deg selv. Kanskje burde vi alle innsett styrkene våre og hevet standardene littegran, uten at det er ment som at vi alle skal gå rundt og bli blærete, «sitte på vår høye hest» og ha ovenfra og ned-holdning mot folk. Men rett og slett behandle oss selv (og andre) med den respekten vi fortjener.

En umiddelbar ting jeg legger merke til etter å ha registrert dette domenet (som jeg forøvrig måtte til en utenlandsk registrar for å få), er at «sindre.vip» må skrives enten sånn (med liten forbokstav), eller med store bokstaver. «Sindre.vip» ser ikke riktig ut i mine øyne, mens «SINDRE.VIP» eller «sindre.vip» tar seg bedre ut, alt etter sammenhengen. Men, det er den eneste lille innvendingen jeg har, og den er til å leve med.

Er dette en videreføring av Glabladet?

Kanskje! En slags, tror jeg. Det jeg vil med «sindre.vip» er å ha en slags online dagbok, fra livet mitt. Der jeg, og andre interesserte, kan følge det som skjer i livet mitt, i hvert fall av det som har blitt (og blir) publisert på internett, så ikke enhver detalj, selvsagt, men det som skjer etter hvert, eller det jeg har on my mind. Og bare gjør deg klar for en overdose av engelske words innimellom, med en gang. Det er en (u?)vane jeg ikke har planer om å endre med det første. Men en jeg skal være bevisst på å prøve å ha en viss moderasjon på også. Just so you know.

SINDRE.VIP vil altså være en personlig blogg, hvor jeg samler innlegg, bilder, lydklipp* og videoer fra det som skjer i livet mitt, men med et visst fokus på internettmarkedsføring og det å tjene penger på internett. Noe jeg har gjort siden 2008. Dette vil altså, på linje med Glabladet, kunne leses som en inspirerende blogg i blant, med forekommelser av nyttige tips, såvel som innsikt og ideer. Kanskje en og annen inntektsrapport? Og skrivestilen min vil også være gjenkjennelig for de som fulgte meg på Glabladet. 🙂

*=Jeg tenker på å starte en podcast. Samt blåse liv i YouTube-kanalen min. Nøyaktig hvordan det blir får dere vente og se, men jeg har en del ideer.

Denne nettsiden har vært i tankene lenger enn jeg kan gjøre rede for akkurat nå. Men i dag, «on a whim», bestemte jeg meg for å fucking GO FOR IT. Det er mange grunner til det, men the tipping point var vel at dagen i dag, 1. august, gjør det til nøyaktig 11 og et halvt år siden jeg lanserte Glabladet. «11,5», tenker du… «Ikke et så veldig pent tall…» Og jeg er ENIG! Hvorfor ikke 10 (for sent) eller 12 (altfor lenge til)?! Og 2019, god damn it? Stygt som fy. Ja, her ser dere forøvrig OCD-en i fullt utløp. Den er ikke til å spøke med altså. Så i dag, 1. august 2019 er det elleve og et halvt år siden jeg startet Glabladet.no, 01.02.2008. Og det var omtrent så symbolsk jeg kunne få det, akkurat nå. Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det. I dag hadde jeg den rette driven også. Til syvende og sist var det mye som falt på at i dag passet bra. So here I am!

The Legacy

I tillegg til å være navnet på en ganske fet trancesang jeg hørte igjen forleden dag, skal dette forhåpentligvis kunne ses på som «arven» etter meg. En side som vil leve videre etter min død. Hvor jeg samler alt om meg. Et utløp for min kreativitet. En logg over alt jeg foretar meg av kreative ting og nye erfaringer/utfordringer. Jeg kommer til å skrive en bucket list over ting jeg ikke har gjort enda, men ønsker å gjøre. Så vil jeg blogge om dem når de endelig kan krysses av. Eller når jeg er i nærheten.

Jeg er en person som liker å finne på mye rart. Jeg har masse humor. Men jeg har også en seriøs side, selvfølgelig. Det er vel den som er «standarden», mens de andre faktorene (som humor), er en nyttig tilleggsfunksjon. Jeg har også mye empati. Jeg lager musikk, tar masse bilder, liker å skrive. Jeg er genuint interessert i mye og kan egne meg til mye. Dette er også noe av det jeg vil vise ved å sakte men sikkert krysse av på bucket listen min. Forhåpentligvis vil du, leseren, kunne bli underholdt av å gå inn her. På en eller annen måte, via et eller flere av mine mange utløp.

Og så vil jeg kutte ned på å gjøre Mr. Zuckerberg rikere. Med tanke på alt av statuser, bilder, videoer og rett og slett engasjement som gis av oss alle, på Facebook. Jeg vil hovedsaklig benytte FB som markedsføringskanal. Til mine innlegg herfra, til viralomania.com og til de nye virksomhetene jeg starter fremover. Og de blir det mange av. Så, ok da, jeg kommer nok til å fortsette å bidra til penger i lommene på Zuckerberg, like it or not, men sånn har det blitt. Men i stedet for å poste alt kun på Facebook, kommer jeg til å gjøre det i mine egne kanaler. Dette synes jeg også kan være en god idé for mange andre der ute. Kanskje noe å tenke på for nettopp deg?

So come on, let meeee-heee, entertain you ♪

Øh ja… (Og dette til tross for at jeg ikke er giga-Robbie Williams fan.) Bli med on the ride, da. 😀

Vi er sammen om dette. Vi er i samme båt. (Kanskje fordelt i flere, men det er noenlunde det samme.) Life is worth living. En del opplevelser og erfaringer i det siste har hjulpet meg til å innse dette i enda sterkere og større grad enn før. Livet er verdifullt, relativt kort og kan være over på et blunk. Mer om dette senere…

Enn så lenge, let’s have some phun!

Snakkes i morgen, bloggen. Kommer sterkt tilbake med nytt design etter hvert, mer info, flere funksjoner, osv.

Følg meeeed!

«Klar, SKYT, sikt»-prinsippet

En av de smarte små tingene jeg har lært av Steve Pavlina er å bruke det han kaller «ready-fire-aim-approach», eller «klar, skyt, sikt»-prinsippet fremfor den vanlige «klar, sikt, skyt». Hva vil dette si?

Det er en måte å tenke på når du f.eks. skal starte noe eget, lansere et produkt eller lignende. Det er nemlig mange som blir opphengt i for mange detaljer og prøver å perfeksjonere absolutt alt før start. Altså «klar, sikt, sikt, sikt, sikt, sikt, SKYT». Da denne måten å gjøre det på kan være gunstig hvis det faktisk er snakk om å bruke et skytevåpen for første gang, er det ikke alltid nødvendig å ha planlagt hver minste detalj når du starter en business.

Perfeksjonist-tenking hindrer ofte folk i å noengang «skyte» eller lansere. De risikerer å jobbe så lenge med det at de mister lysten og entusiasmen underveis. Eller når de endelig blir klar til å lansere sitt perfekte produkt, blir nedsiget desto større hvis det skulle vise seg at produktet ikke var så ettertraktet og «perfekt» for massene som man selv syntes det var.

Jeg har som regel benyttet denne fremgangsmåten selv. Da jeg startet Glabladet, tror du jeg hadde tenkt ut hver minste lille detalj om hvordan siden skulle bli? Det var faktisk bare tilfeldig at jeg kom over themet Glabladet har hatt siden starten. Det var tilfeldig at siden kom til å handle mer om personlig utvikling enn «gladnyheter». Det er mange tilfeldigheter inni bildet her, selv om jeg planla en hel del og ferdigskrev 20-30 artikler på forhånd. (Jeg var faktisk mer perfeksjonist den gangen enn jeg er nå.)

Da jeg bestemte meg for å gi ut album, tror du det var veldig lett å vite nøyaktig hvordan jeg skulle gjøre det? Det var ikke før jeg hadde gjort en masse research at jeg kom over fremgangsmåten jeg skrev om i denne guiden. Visst hadde jeg laget de fleste sangene på forhånd, men hver og en av dem måtte «remastres» og finpusses, jeg måtte kjøpe en egnet printer, lage coverdesign og mye mer. Enkelte av sangene var ikke perfekte heller, men det var jeg villig til å leve med, så lenge jeg var fornøyd selv.

Da jeg nylig lanserte Glabladets Bloggservice, etter en lang periode med tenking på hvordan det skulle utformes og hva jeg skulle tilby, hadde jeg heller ikke laget alt klart. En av tingene jeg tilbyr de som velger den dyreste pakken er en «Hva ville Sindre gjort nå?»-rapport. Den var overhodet ikke skrevet før jeg lanserte tjenesten, men jeg bestemte meg for å «skyte» likevel, og heller «sikte» meg inn på riktig kurs etterhvert, ved å skrive rapporten først når noen valgte den pakken.

Mange er redd for å lansere et «uferdig» produkt. Ting vil alltid komme litt an på produktets natur. Ting man konsumerer, smører i trynet eller på andre måter «lar seg utsette» for bør så absolutt testes før det går på markedet, så ikke misforstå. Jeg sier bare at du trenger ikke alltid å lage en perfekt businessplan hvor du tenker på alle detaljer. Noen ganger kan «skytingen» i seg selv være motivasjon nok til at du bare MÅ sikte, ettersom du allerede har sluppet katta ut av sekken.

Perfeksjonisme er uoppnåelig uansett – absolutt alt i verden kan alltids bli enda bedre. Selv om du mener noe er perfekt, er det ikke sikkert andre mener det. Dermed blir perfeksjonisme bare en illusjon. Er det verdt å streve etter en illusjon, synd su? Er det verdt å jobbe i månedsvis og årevis med noe, til en sånn grad at du mister motet før du er ferdig, eller går på en smell hvis du blir ferdig? Og hva er unnskyldningen? Alt dette pga. en illusjon? Hmm…

Så husk dette neste gang du blir for opphengt i å perfeksjonere ditt produkt. Ikke la dine prosjekter dø ut. Det er bedre å lansere en rekke småprosjekter enn å aldri lansere noe som helst. Selv om andre vil si at «herregud, han derre Sindre virker jævlig ubesluttsom, nå er han i gang med noe nytt igjen, jeez, kan han aldri bestemme seg?» – så er det faktisk bedre det, enn å sitte på ræva og stirre i veggen fordi du aldri kommer så langt som å lansere noe, fordi du skal være så veldig petimeter*.

(*=Glabladet – nå også med fremmedord!)

Skyt først, sikt etterpå og la det stå til!