Something Wicked This Way Comes…

Foruten vanlige (og relativt korte) Facebook-oppdateringer og sprell på Snapchat og Instagram, har jeg ikke skrevet en «vanlig» (personlig) bloggpost på over 3 år.

Det var da den gamle siden min, Glabladet.no, ble ufrivillig nedlagt av den gamle hosten min, som jeg ikke nevner ved navn. Riktignok skyldtes det mangel på betaling fra min side, ikke fordi jeg ikke hadde råd (tvert imot, jeg var stinn), men fordi den kom litt i bakgrunnen i altfor mange måneder på rad, pga. min «nye» (to år gamle, at the time) side, Viralomania.com, som krevde all min fokus. Jeg trodde seriøst ikke de bare ville slå av serveren min etter det som var relativt kort tid uten betaling, men det gjorde de. Når jeg da fikk med meg dette og var villig til å betale alt jeg skyldte, nei da hadde de ingen backup av siden. Så fuck you very much, til den hosten der!

Heldigvis ligger «livsverket» mitt (i perioden 2008-2016) fortsatt tilgjengelig i internetts arkiver, her. Og, det er meget mulig jeg poster de på min nye side (som er denne du leser på nå), i ny og ne, etter hvert. Om jeg da kommer til å poste de som et tilbakeblikk, en slags «frem fra glemselen» av gamle gullkorn, eller om jeg simpelthen bruker WPs innebygde datoredigering til å legge dem ut i fortiden, samme dato som opprinnelig publisert, gjenstår å se. Og det er det mye som gjør på denne bloggen… For:

SINDRE.VIP – hva er det?

Vel, jeg vet ikke helt enda, faktisk. Det er en blogg på et selvstendig domene. En blogg, as in web-log. Ikke tenk rosablogg. Da hadde jeg startet sindrea.com. 😀

Dagens outfit er ikke så spennende. Grå joggebukse, svart t-skjorte, et par sokker fra Spar-Kjøp og en snasen, rød boxer av merket «Dovre.» Når det gjelder make-up har jeg ikke det på meg i det hele tatt. 🙁

Men så var det sindre.vip, da. Og hvorfor «vip»? Vel… Jeg hadde et lite hav av tilgjengelige extensions å velge mellom da jeg registrerte siden. Jeg tenkte at denne gang skulle jeg gjøre det enkelt. Kun mitt navn som domene, men ettersom .com, .net og .no er tatt for lenge siden, kunne jeg boltre meg blant de mange nye domene-endingene som er på markedet. Valget falt til slutt på «vip» av følgende grunner:

  1. Det er enkelt å si på norsk, «Sindre – vip»
  2. Det er valgt med et snev av glimt i øyet (jeg er bare en vanlig person, som deg, dog kanskje med en rekke unormale tendenser, akkurat som jeg liker det)
  3. VIP står, som du sikkert vet, for «Very Important Person», og det mener jeg tross alt at jeg er. At vi alle er. Du er viktig for noen, og om ikke andre, deg selv. Kanskje burde vi alle innsett styrkene våre og hevet standardene littegran, uten at det er ment som at vi alle skal gå rundt og bli blærete, «sitte på vår høye hest» og ha ovenfra og ned-holdning mot folk. Men rett og slett behandle oss selv (og andre) med den respekten vi fortjener.

En umiddelbar ting jeg legger merke til etter å ha registrert dette domenet (som jeg forøvrig måtte til en utenlandsk registrar for å få), er at «sindre.vip» må skrives enten sånn (med liten forbokstav), eller med store bokstaver. «Sindre.vip» ser ikke riktig ut i mine øyne, mens «SINDRE.VIP» eller «sindre.vip» tar seg bedre ut, alt etter sammenhengen. Men, det er den eneste lille innvendingen jeg har, og den er til å leve med.

Er dette en videreføring av Glabladet?

Kanskje! En slags, tror jeg. Det jeg vil med «sindre.vip» er å ha en slags online dagbok, fra livet mitt. Der jeg, og andre interesserte, kan følge det som skjer i livet mitt, i hvert fall av det som har blitt (og blir) publisert på internett, så ikke enhver detalj, selvsagt, men det som skjer etter hvert, eller det jeg har on my mind. Og bare gjør deg klar for en overdose av engelske words innimellom, med en gang. Det er en (u?)vane jeg ikke har planer om å endre med det første. Men en jeg skal være bevisst på å prøve å ha en viss moderasjon på også. Just so you know.

SINDRE.VIP vil altså være en personlig blogg, hvor jeg samler innlegg, bilder, lydklipp* og videoer fra det som skjer i livet mitt, men med et visst fokus på internettmarkedsføring og det å tjene penger på internett. Noe jeg har gjort siden 2008. Dette vil altså, på linje med Glabladet, kunne leses som en inspirerende blogg i blant, med forekommelser av nyttige tips, såvel som innsikt og ideer. Kanskje en og annen inntektsrapport? Og skrivestilen min vil også være gjenkjennelig for de som fulgte meg på Glabladet. 🙂

*=Jeg tenker på å starte en podcast. Samt blåse liv i YouTube-kanalen min. Nøyaktig hvordan det blir får dere vente og se, men jeg har en del ideer.

Denne nettsiden har vært i tankene lenger enn jeg kan gjøre rede for akkurat nå. Men i dag, «on a whim», bestemte jeg meg for å fucking GO FOR IT. Det er mange grunner til det, men the tipping point var vel at dagen i dag, 1. august, gjør det til nøyaktig 11 og et halvt år siden jeg lanserte Glabladet. «11,5», tenker du… «Ikke et så veldig pent tall…» Og jeg er ENIG! Hvorfor ikke 10 (for sent) eller 12 (altfor lenge til)?! Og 2019, god damn it? Stygt som fy. Ja, her ser dere forøvrig OCD-en i fullt utløp. Den er ikke til å spøke med altså. Så i dag, 1. august 2019 er det elleve og et halvt år siden jeg startet Glabladet.no, 01.02.2008. Og det var omtrent så symbolsk jeg kunne få det, akkurat nå. Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det. I dag hadde jeg den rette driven også. Til syvende og sist var det mye som falt på at i dag passet bra. So here I am!

The Legacy

I tillegg til å være navnet på en ganske fet trancesang jeg hørte igjen forleden dag, skal dette forhåpentligvis kunne ses på som «arven» etter meg. En side som vil leve videre etter min død. Hvor jeg samler alt om meg. Et utløp for min kreativitet. En logg over alt jeg foretar meg av kreative ting og nye erfaringer/utfordringer. Jeg kommer til å skrive en bucket list over ting jeg ikke har gjort enda, men ønsker å gjøre. Så vil jeg blogge om dem når de endelig kan krysses av. Eller når jeg er i nærheten.

Jeg er en person som liker å finne på mye rart. Jeg har masse humor. Men jeg har også en seriøs side, selvfølgelig. Det er vel den som er «standarden», mens de andre faktorene (som humor), er en nyttig tilleggsfunksjon. Jeg har også mye empati. Jeg lager musikk, tar masse bilder, liker å skrive. Jeg er genuint interessert i mye og kan egne meg til mye. Dette er også noe av det jeg vil vise ved å sakte men sikkert krysse av på bucket listen min. Forhåpentligvis vil du, leseren, kunne bli underholdt av å gå inn her. På en eller annen måte, via et eller flere av mine mange utløp.

Og så vil jeg kutte ned på å gjøre Mr. Zuckerberg rikere. Med tanke på alt av statuser, bilder, videoer og rett og slett engasjement som gis av oss alle, på Facebook. Jeg vil hovedsaklig benytte FB som markedsføringskanal. Til mine innlegg herfra, til viralomania.com og til de nye virksomhetene jeg starter fremover. Og de blir det mange av. Så, ok da, jeg kommer nok til å fortsette å bidra til penger i lommene på Zuckerberg, like it or not, men sånn har det blitt. Men i stedet for å poste alt kun på Facebook, kommer jeg til å gjøre det i mine egne kanaler. Dette synes jeg også kan være en god idé for mange andre der ute. Kanskje noe å tenke på for nettopp deg?

So come on, let meeee-heee, entertain you ♪

Øh ja… (Og dette til tross for at jeg ikke er giga-Robbie Williams fan.) Bli med on the ride, da. 😀

Vi er sammen om dette. Vi er i samme båt. (Kanskje fordelt i flere, men det er noenlunde det samme.) Life is worth living. En del opplevelser og erfaringer i det siste har hjulpet meg til å innse dette i enda sterkere og større grad enn før. Livet er verdifullt, relativt kort og kan være over på et blunk. Mer om dette senere…

Enn så lenge, let’s have some phun!

Snakkes i morgen, bloggen. Kommer sterkt tilbake med nytt design etter hvert, mer info, flere funksjoner, osv.

Følg meeeed!

«Klar, SKYT, sikt»-prinsippet

En av de smarte små tingene jeg har lært av Steve Pavlina er å bruke det han kaller «ready-fire-aim-approach», eller «klar, skyt, sikt»-prinsippet fremfor den vanlige «klar, sikt, skyt». Hva vil dette si?

Det er en måte å tenke på når du f.eks. skal starte noe eget, lansere et produkt eller lignende. Det er nemlig mange som blir opphengt i for mange detaljer og prøver å perfeksjonere absolutt alt før start. Altså «klar, sikt, sikt, sikt, sikt, sikt, SKYT». Da denne måten å gjøre det på kan være gunstig hvis det faktisk er snakk om å bruke et skytevåpen for første gang, er det ikke alltid nødvendig å ha planlagt hver minste detalj når du starter en business.

Perfeksjonist-tenking hindrer ofte folk i å noengang «skyte» eller lansere. De risikerer å jobbe så lenge med det at de mister lysten og entusiasmen underveis. Eller når de endelig blir klar til å lansere sitt perfekte produkt, blir nedsiget desto større hvis det skulle vise seg at produktet ikke var så ettertraktet og «perfekt» for massene som man selv syntes det var.

Jeg har som regel benyttet denne fremgangsmåten selv. Da jeg startet Glabladet, tror du jeg hadde tenkt ut hver minste lille detalj om hvordan siden skulle bli? Det var faktisk bare tilfeldig at jeg kom over themet Glabladet har hatt siden starten. Det var tilfeldig at siden kom til å handle mer om personlig utvikling enn «gladnyheter». Det er mange tilfeldigheter inni bildet her, selv om jeg planla en hel del og ferdigskrev 20-30 artikler på forhånd. (Jeg var faktisk mer perfeksjonist den gangen enn jeg er nå.)

Da jeg bestemte meg for å gi ut album, tror du det var veldig lett å vite nøyaktig hvordan jeg skulle gjøre det? Det var ikke før jeg hadde gjort en masse research at jeg kom over fremgangsmåten jeg skrev om i denne guiden. Visst hadde jeg laget de fleste sangene på forhånd, men hver og en av dem måtte «remastres» og finpusses, jeg måtte kjøpe en egnet printer, lage coverdesign og mye mer. Enkelte av sangene var ikke perfekte heller, men det var jeg villig til å leve med, så lenge jeg var fornøyd selv.

Da jeg nylig lanserte Glabladets Bloggservice, etter en lang periode med tenking på hvordan det skulle utformes og hva jeg skulle tilby, hadde jeg heller ikke laget alt klart. En av tingene jeg tilbyr de som velger den dyreste pakken er en «Hva ville Sindre gjort nå?»-rapport. Den var overhodet ikke skrevet før jeg lanserte tjenesten, men jeg bestemte meg for å «skyte» likevel, og heller «sikte» meg inn på riktig kurs etterhvert, ved å skrive rapporten først når noen valgte den pakken.

Mange er redd for å lansere et «uferdig» produkt. Ting vil alltid komme litt an på produktets natur. Ting man konsumerer, smører i trynet eller på andre måter «lar seg utsette» for bør så absolutt testes før det går på markedet, så ikke misforstå. Jeg sier bare at du trenger ikke alltid å lage en perfekt businessplan hvor du tenker på alle detaljer. Noen ganger kan «skytingen» i seg selv være motivasjon nok til at du bare MÅ sikte, ettersom du allerede har sluppet katta ut av sekken.

Perfeksjonisme er uoppnåelig uansett – absolutt alt i verden kan alltids bli enda bedre. Selv om du mener noe er perfekt, er det ikke sikkert andre mener det. Dermed blir perfeksjonisme bare en illusjon. Er det verdt å streve etter en illusjon, synd su? Er det verdt å jobbe i månedsvis og årevis med noe, til en sånn grad at du mister motet før du er ferdig, eller går på en smell hvis du blir ferdig? Og hva er unnskyldningen? Alt dette pga. en illusjon? Hmm…

Så husk dette neste gang du blir for opphengt i å perfeksjonere ditt produkt. Ikke la dine prosjekter dø ut. Det er bedre å lansere en rekke småprosjekter enn å aldri lansere noe som helst. Selv om andre vil si at «herregud, han derre Sindre virker jævlig ubesluttsom, nå er han i gang med noe nytt igjen, jeez, kan han aldri bestemme seg?» – så er det faktisk bedre det, enn å sitte på ræva og stirre i veggen fordi du aldri kommer så langt som å lansere noe, fordi du skal være så veldig petimeter*.

(*=Glabladet – nå også med fremmedord!)

Skyt først, sikt etterpå og la det stå til!