Undercover som «lydig»

Så, i går begynte jeg i den nye jobben som jeg omtalte her.

Og, tja, hva skal man si – jeg er jo en mann av få ord, men noen tanker har jeg jo.

Jeg ser på det som at jeg er «undercover».

Jeg hører jo, som dere vet, egentlig ikke hjemme i et «arbeidsmiljø» – jeg har ingenting der å gjøre.

It’s not for me, really.

Noe av det jeg liker minst med å ha en vanlig jobb, er å adlyde ordre.

Å ta imot instrukser er greit, og god opplæring er en forutsetning for at man skal kunne «skinne», «lykkes» og gjøre en god jobb. 😆

Men, å måtte gjøre som noen andre sier? Til enhver tid? For enhver pris?

«Gå og hent sånn, gjør sånn, bla bla.»

I just don’t like.

Men det er noe jeg kan innfinne meg i, for en periode.

Selvsagt.

Jeg er da ikke umulig å forholde seg til.

Eller samarbeide med.

Men jeg er, som sagt, undercover som «lydig».

Det er ikke det at jeg ikke kan være lydig til vanlig, jeg bare fordrar ikke hele idéen bak konseptet «å gjøre som noen andre sier».

Nei!

Da ser du hva resultatet blir:

En sta og sær jævel som jobber i flere år med en slags «nettavisblogg» («Glabladet»?!), som på død og liv skal gå sine egne veier, «brenne broene», være sin egen sjef, «forandre verden», «inspirere ALLE» osv – selv om det resulterer i altfor mange år med å bo hjemme hos mamma (sorry mamma, det er IKKE noe personlig) og altfor mange år med inntekt «på nivå med en student/sosialklient» (som noen stadig påpekte i kommentarfeltet på nevnte glablogg.)

Hæsjtægg rebell.

(#rebel)

Det er vel noe som har lagt naturlig i meg til alle tider.

Å måtte gå og legge seg var det VERSTE jeg visste som barn.

INGEN FÅR BESTEMME OVER MEG!!

It’s my way or the highway! 😛

Nå, i litt voksnere alder, innser jeg at det her kan virke litt barnslig.

Men – so what? Det er like fullt et reelt behov.

Jeg innser også at jeg, uten å innse det, kan ha vært en «handful» (igjen, sorry mamma.)

Både som liten og godt opp i voksen alder… 😐

*småflau, egentlig*

Men samtidig er det ikke slik at verden går under og jeg må myrde alle hvis «jeg ikke får viljen min».

Nei, jeg er rimelig fornuftig og reflektert oppi det hele.

(Liker jeg å tro.)

Men tilbake til dette med lydighet.

Det er ikke uten grunn til at jeg har gått mine egne veier i livet, som dere skjønner.

Og som jeg beviste allerede på Glabladet, men spesielt med Viralomania, er jo upsiden av denne galskapen potensielt svært god!

Når jeg reflekterer tilbake på gullårene av sistnevnte, tenker jeg at ansvaret som følger med det å være sin egen sjef rett og slett sklei ut.

Det er ikke LETT å holde seg selv ansvarlig.

Selv om jeg ser, innser og SKJØNNER de enorme summene som plutselig tikker inn hver måned (for ikke å si hver dag) – og må klype meg selv i armen aldri så mye – skulle jeg i etterpåklokskapens navn likevel helst sett at jeg hadde noen til å holde meg litt mer i tøylene når jeg først var i den fantastiske posisjonen som jeg hadde jobbet så lenge for.

Man hører om at når folk vinner store summer i Lotto, blir de tilbudt eksperthjelp til å håndtere pengene, og tenker: «Hah, lol… Det hadde i HVERT fall ikke JEG trengt!»

Nå kimser jeg faktisk ikke så mye av akkurat det lenger, som før.

At ikke jeg klarte å spare mye mer enn jeg gjorde og investere mer…

Det er noe jeg beat myself up for, altfor ofte.

Det føltes kanskje som jeg «sparte» at the time, fordi selvsagt ble jo ikke pengene brukt opp på en gang.

Nesten halvparten ble holdt av til skatt på egen konto, mens resten, det jeg kunne bruke fritt, ble stående jævlig lenge, for å si det sånn.

Jeg følte alltid at jeg «hadde penger».

Jeg hadde jo penger.

Men så kom Facebook-smellen og businessen ble revet vekk under beina mine.

Det er kraften Mark ZøckMYBUTTHOLE har med algoritmene sine.

Sakte men sikkert minket det mer og mer på det jeg hadde spart opp.

Plutselig hadde jeg ikke reserver igjen å leve av.

Og på den tiden var vanene endret.

Hvordan jeg så på penger, hva som var «mye» og lite, alt dette hadde fått en helt ny mening.

F.eks – 1000 kroner er INGENTING.

Dette betyr ikke at jeg ikke ser verdien av HVER KRONE.

På bussen hjem fra jobb i går tok jeg faktisk med meg en tom flaske noen hadde kilt mellom setene! 😆

(Nå kan jeg gå to veier her: «Hah – så der ser du» eller henvende meg til de som tenker «Jøss, står det SÅ dårlig til?!»)

(Jeg går ingen av de! #rebel)

Men 1000 kroner er faktisk et ganske ubetydelig beløp i 2020, hvis man sammenligner med hva det var på 70-tallet, 80-tallet og 90-tallet.

1000 er jo nesten som den nye 100.

Har du en hundrelapp i dag har du KANSKJE nok til en beskjeden middag.

Men ok, dette var et lite sidespor, for å illustrere litt hvordan jeg ser på det.

Back to UNDERCOVER og LYDIGHET.

Altså.

Det er litt «gøy» (som sagt, i lenket innlegg øverst) å være tilbake i vanlig jobb igjen, for å se hvordan jeg takler det.

Jeg synes det går overraskende bra.

Nåværende sted har jeg bare 1 dag bak meg, så det er for lite å ha gjort seg opp en spesiell mening eller inntrykk.

Men det fortsatte i samme relativt gode sporet som den forrige jobben jeg hadde i to måneder i fjor.

Jeg tror dette vil gå bra.

Og at jeg kan «trene» litt på å være litt mer lydig – å tillate andre å komme med INNSPILL, i det minste, uten at jeg flipper helt ut av den grunn, tror jeg bare er sunt.

Å gjøre som andre sier, hvis de vil mitt beste og har gode hensikter, er ikke alltid dumt.

De har ikke alltid RETT og det vil ikke alltid bli FULGT (av meg), men det er noe jeg må øve på, fordi…

Jeg trenger noen til å holde meg ACCOUNTABLE i min egen business.

Så snart jeg scaler opp igjen, slår på stortrommen og nok en gang ser tusenlappene fly inn og lande på kontoen min…

Så trenger jeg noen som ser til, i blant, at alt går som det skal, at jeg følger mine mål, gjør det jeg SKAL gjøre hver dag for å ikke la denne fantastiske virksomheten svinne hen.

I can’t do this ALL ON MY OWN (no, I’m no superman.)

(Scrubs?! Det var lenge siden…)

(Ikke i mitt hode, forresten, den kjenningsmelodien går igjen hver eneste gang jeg plager meg selv med at «et enmannsshow er ikke så lett, altså!»)

Hvem det skal være?

Hvem som skal få «æren»?

Nei, det vet jeg ikke enda.

Det er ikke noe jeg ønsker at noen som står meg nær skal gjøre.

…fordi at vedkommende KAN komme til å måtte hanskes med meg på godt og vondt (les: deale med mine verste sider)…

Men i det store og det hele tror jeg det kan bli et bra og fruktbart samarbeid.

Kanskje til og med begge veier.

Så, ja, dette var et longwinded innlegg for å basically si at jeg ser på min jobbtilværelse nå de neste ukene som at jeg er «undercover», at jeg egentlig ikke er en vanlig arbeider, som de andre, men en slags undercover boss, uten å være DERES boss, men i hvert fall en som har en business på si som i tillegg til jobbinntekten tjener gode penger.

Mest sannsynlig tjener jeg mest der, tilsammen, av alle som jobber «på gulvet».

Ikke at DÉT er så himla viktig eller noe å poengtere – og kanskje tar jeg feil. Kanskje noen har fete leieinntekter eller annet på si de og. Men det er egentlig ikke vesentlig.

«Sindre tar et «kurs» i lydighet – samtidig som han klarer seg økonomisk».

There.

Med vennlig hilsen
Sindre «I’m not your bitch!» Låstad

2 kommentarer til «Undercover som «lydig»»

  1. Haha, liker undercover prosjektet! Og det er vel ingen tvil om at du er en skikkelig #rebell og trives best med å være din egen sjef! Og det du beskriver her med plutselig stor suksess og mye penger mellom hendene for så å falle sammen igjen har jeg sett så mange ganger. Både hos gründere, investorer og pokerspillere. Den store verdien i dette er den sviende lærepengen som gjør at du antagelig aldri vil gjøre noe sånt igjen og det er vel gjerne en av grunnene til at så mange gründere gjerne har en eller flere konkurser og nedturer bak seg før de virkelig får bygget opp en solid business!

    Men ja, vi har alle våre svakheter som er viktig å være bevist for, så en kan sette opp rammer som gjør at du fokuserer og yter ditt beste på det du er god på og overlater det andre til andre personer eller til systemer som gjør det for deg. Så du har absolutt noen gode idéer her i forhold til det. Kanskje du skulle hatt deg en slags sekretær eller virtuell assistent med tiden som kan ta seg av litt de tingene du ikke vil eller kan så godt selv.

    Ser fram til å høre mer om undercover prosjektet, men kanskje enda mer å se deg bygge opp din nye business! Lykke til 😀 Jeg har troen!

  2. Tusen takk for det, Henrik. 🙂

    I appreciate it – og tror du har helt rett… Du kommer som alltid med mange gode poenger som er viktig å tenke på i blant.

    Jeg er glad du har troen – den vil du oppleve blir til visshet, etter hvert. 😉

    Hvor mange troende kan si «jeg hadde rett – nå er det bevist!»?

    Du kan!

    Bare vent… 😆

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *