The Matrix Resurrections – anmeldelse

The Matrix er grønn, for helvete!

I’m gonna make it short and sweet*. Sort of like Lana Wachowski gjorde, ved å sette seg i registolen for nok et besøk/tilbakefall til The Matrix.

PS. Her er ingen spoilere, så dette kan trygt leses hvis du ikke har sett filmen. Muligens dog et par spoilere for de som ikke har sett de 3 første filmene.

*=Ble ikke så short likevel (kan jeg fastslå, nå som jeg har skrevet hele.) Vel, får håpe den er litt sweet, da.

Som den ihøgga blodfanen av The Matrix som alle som kjenner meg VET at jeg er, var det en viss gutt ved navn Sindre som nærmest datt av stolen da det for et par år siden ble klart at det skulle komme en Matrix 4.

At en Wachowski var tilbake i førersetet (at ingen andre «n00b»-regissører hadde overtatt prosjektet, som med Terminator-franchisen, og vi vet jo alle hvordan dét gikk…) og at Keanu fucking Reeves var tilbake, sammen med bl.a. Carrie-Anne Moss.

Dette ble nok formidlet på min Facebook-profil i svulstige ordelag som man VET bare en fanboy kan lire av seg. (Jeg vil samtidig benytte anledningen til å sende en uforbeholden «beklager» (but not beklager) til alle mine Snapchat-følgere, som har måttet tåle å se mine Matrix-relaterte stories nesten daglig i romjulen og de første dagene av dette nye året.)

Jeg var egentlig «all set» til å skulle se den 25. desember, premieredagen, men det var jo tross alt 1. juledag og det passet forholdsvis dårlig, så den ble ikke sett på kino før 4. januar. Var det verdt ventetiden? Vel, les videre så får du svar.

The Prequel (litt forhistorie)

Det er ingen hemmelighet at jeg, en uvitende sommerdag i 1999, mens jeg var stuck ute på «bondelandet» hos min mormor og morfar og mine søskenbarn som var på besøk fra Gjøvik(!)-traktene, at jeg skulle bli utsatt for den mest mindblowinge kinoopplevelsen noensinne.

Her er et utrdrag fra en Messenger-samtale jeg hadde med en kompis:

Ahh, slutten av 90-tallet. Tilbake i Matrix-tiden, som jeg kaller det 😃 den kom i 99 og jeg ble BLÅST i bakken av den filmen! Haha

Var innmari fet å se på kino også, etter å ha vært stuck to uker på landet og min mor tok oss med på «museum» (trodde vi) og så viste det seg å være kino. Fortsatt den beste kinoopplevelsen ever😎 jeg var 14 år!

Den filmen changed the game. Det var som å oppleve magi – også når du minst ventet det!

Som sagt hadde vi vært «fastgrodd» i en hytte langt ute på landet (les: minst 45 minutter kjøring fra Bergen sentrum) hvor min mormor og morfar bodde på en holme og basically levde i steinalderen. Eller, i det minste tidlig 1900-tallet.

Strøm? Ha ha ha. Nope. Den slags moderne luksus var ikke å oppdrive i min morfars verden. Det gikk jo an å fyre i ovnen og ha på oljelamper. Parafin hadde de nok av, og et gammelt bilbatteri var nok til å drive den knøttlille TV-en.

Toalett og dusj? Ho ho ho. Nei, her var det bare å helle vann i vaskefat og vaske seg med vaskehanske (i stort sett kaldt vann) de få gangene i uken man skulle orke å påføre seg denne lidelsen. Samt ta seg en lang gåtur til en bikkjekald utedass ved behov.

Matlaging, sa du? Oppbevaring av mat i kjøleskap og frys? Hå hå hå. Har du ikke hørt om primus? Melken kan oppbevares i en pose vi heiser ned i vannet. Vann har vi masse av – på alle kanter. Klærne trenger vel ikke være rene – vaskemaskin er for byfolk.

FARGE-TV?!??!????!?? Man så jo helt klart handlingen i svart/hvitt. Nyhetene trengte jo ikke være i farger? Flere kanaler enn NRK, sa du – trenger vi det da? 😂

Ahh, the memories. (Når alt dette er sagt, så var det fantastisk å være på besøk hos mormor og morfar og jeg har enormt mange gode barndomsminner derfra!)

Så, du kan tenke deg:

Å komme fra starten av forrige århundre og bli trukket uventet inn i den moderne sivilisasjonen igjen, og atpåtil se en film som i stor grad utspiller seg i moderne storbymiljø, mellom skyskrapere og hvor de har tilgang til moderne teknologi – for så å oppleve de grensesprengende effektene, den episke, tegneserieinspirerte filmingen, «bullet-time» (som ingen hadde sett før), den rå kampsportutøvingen – innimellom all sci-fi-en…

Dette ble jo nesten for mye for en skral 14-åring at the time. Jeg skjønte ikke BÆRET av handlingen – konseptet om at The Matrix var et dataprogram hadde somehow gått meg hus forbi, men det var nok nettopp fordi my mind was actually BLOWN. Så det var ikke hjerneceller igjen til å registrere alt det underliggende geniale.

Så, etter to oppfølgere i 2003 som jeg var super excited for, men som dessverre ikke levde opp til forventningene, og tidligere lovnader av regissørene om at det ikke kom til å bli flere filmer, samt at hendelsene i trilogien ikke egentlig tillot det heller, var det med en viss spenning og forhåpning jeg omsider bega meg ut på eventyret som, mot alle odds, skulle bli «Matrix 4».

Levde den opp til forventningene…?

The Verdict

Igjen quoter jeg raskt en Messenger-samtale jeg hadde i sted, med en annen kompis:

Jeg likte den. Kjekt å se The Matrix igjen. Men ingenting kan måle seg med 1-eren og opplevelsen av å se den for første gang (og igjen og igjen) 😂

Her virker det litt som at Lana Wachowski har laget en «oppfølger» mest fordi Warner Brothers ville det (tjene mer penger på franchisen) så da har de løst det enkelt ved å følge historien i 1-eren i stor grad, og til tider er filmen en parodi på seg selv.

I innledningen brukte jeg ordet «tilbakefall». Uten å spoile noe, kan jeg si at Thomas Anderson (Neo) vi møter i den fjerde installasjonen, nå sliter mentalt og går til psykolog og får medisiner på resept for å takle sin tilstand. Han går rundt i konstant angst og paranoia for å få disse «Matrix-tilbakefallene».

– «Skjedde det hele egentlig? Var det hele bare en drøm? Hun dama i kaffebaren, hun er fin. Hun ser ut som en Trinity, gjør hun ikke?»

Men hvordan vi i det hele tatt havnet der? Vel… Det hele følger «White Rabbit»-trailerversjonen jeg tillot meg å se for et par måneder siden. Spesielt i begynnelsen er filmen veldig meta, en slags selvbevisst fortsettelse av et suksessfullt foretak fra 1999-2003.

Vi husker jo alle at Neo tilsynelatende døde på slutten av Revolutions. Hvordan i all verden kan det ha seg at mannen i det hele tatt er i live? Vel, jeg kan bare si at de har funnet en noenlunde tilfredsstillende måte å løse det på. På samme måte som de snedig forklarer hvorfor Morpheus-karakteren ikke er den samme som i Laurence Fishburnes skikkelse.

Nok om det. Dette er definitivt en film man ikke vil gå glipp av hvis man er Matrix-fan. 😎 Den er lettere å følge med på og forstå, enn jeg klarte å skjønne av 1-eren første gang (noe jeg gradvis forsto da jeg ved hver nye gjennomseeing på VHS, DVD og streaming, alltid la merke til noe nytt, eller skjønte filmen på en stadig dypere måte hver gang) – og BETRAKTELIG mer forståelig og mindre pretensiøs enn filosof-mumbojumbo-vissvass-inferno-runkingen vi ble voldtatt med i Reloaded og Revolutions.

Knock, knock, Neo…

…og man kan jo på mange måter si at «nok er nok».

Likevel; jeg kommer til å se den flere ganger. Faktisk har jeg minst to andre som venter på hver sin kinotur ledsaget av yours truly, for å se denne filmen. You know who you are – and I might just go with both of you!

Og det er ikke fordi nødvendigvis filmen var så fantastisk bra. Følelsen jeg satt igjen med under og etter filmen, var at dette landet et sted mellom terningkast 4 og 5. Det tok ikke mer enn én natts god søvn for å nedjustere den generelle følelsen til kanskje bare en 3-er.

For, skal man trekke frem noe som er kritikkverdig, er det nettopp det at filmen virker litt «forced». Hva er egentlig poenget med denne filmen? Faktisk er filmen så meta at den kommer med stikk til moderselskapet som utgir filmen; Warner Brothers og hele Hollywood-industrien – i hvert fall kan man tolke det slik.

Kanskje Lana herself tenkte at «om de på død og liv skal melke denne kua enda en gang, uansett hva, er det bedre at jeg er i førersetet enn å overlate styringen til hvem som helst.» At hun går god for å lage en halvhjertet oppfølger for å tilfredsstille filmstudio og fans, selv om The Wachowskis som kjent proklamerte at de var helt ferdig med «Matrix-prosjektet» etter trilogien i 2003 – «det kom ikke til å bli noen fjerde film.»

Yet, here we are. Og min foreløpige verdict, etter å ha sett gjennom denne filmen ÉN gang (så langt), er å gi den nøyaktig mellom 3 og 4. Altså 3,5. Og det er en foreløpig beslutning.

Jeg har tatt valget om å bryne meg på Reloaded og Revolutions på nytt – før jeg ser denne en andre gang – for å bli påminnet litt mer om hvordan de var og hva dette universet faktisk innebærer. Og da snakker jeg ikke om det faktum at verden bare er et dataprogram som heter «Matrix», men mer om finessene og detaljene, den underliggende filosofien – feelingen – og fordi den ene av de to andre jeg skal se den med, ikke har sett de to mellomste enda.

Og hvem vet – kanskje jeg da vil innse at denne er mer gjennomført enn først antatt? Det er lett å dømme ting ut fra overflaten ved første eksponering – so much at man ikke tillater seg å gi noe en andre sjanse. Og på den måten kan man gå glipp av GULL – det har livet vist meg flere ganger. Enten det er snakk om film, en låt, enhver form for kunst eller til og med en person.

Og før jeg sitter til langt ut on the afternoon,
vil jeg avslutte med å si at «there is no spoon».
Don’t get stuck in your old habit,
Get out and follow that white rabbit.
Ka e det egentlig du vil
– take the blue or the red pill?
This movie franchise really changed a lot,
and like the machine ragers said; «I think I heard a shot.»